Det er bred enighet om at pliktene som trålerne er pålagt ikke oppfylles og at de ikke fungerer etter hensikten. Fiskeriminister Svein Ludvigsen fritok ca. 46 tråltillatelser for leveringsplikt og omgjorde dem til tilbudsplikt. Tilbudsplikten blir av kommisjonen kalt for «nærmest illusorisk» (s.8). Kommisjonen påpeker også at det «fremstår som illegitimt og urimelig at selskaper som har fått tildelt fiskerettigheter for å oppfylle bestemte samfunnsmessige målsettinger, skal kunne bryte betingelsene og høste gevinsten av en felles ressurs uten at de berørte parter får noen kompensasjon for dette.»(s.15-16). Det er også korrekt når kommisjonen på s. 22 påpeker: «Et sentralt problem med dagens system er nemlig at fryst fisk ikke er et lønnsomt råstoff for industrien.»

Når en så sammenholder mandatet for kommisjonen arbeid med de konklusjonene som kommisjonen kommer med, virker det som om de logiske sammenhengene har forsvunnet.

Mandatets punkt 6. sier at kommisjonen skal:Komme med konkrete anbefalinger som ivaretar intensjonen om en samfunnsøkonomisk god løsning som bidrar til lønnsomhet i både flåten og industrien, samtidig som den bidrar til bosetting og sysselsetting i kystdistriktene.

Kommisjonen hevder også at norsk fiskeindustri ikke klarer seg uten subsidier. Dette gjør den til tross for at det som betales av subsidier i norsk fiskerinæring for det meste går til trålerne i form av drivstoffsubsidier og altså absolutt ikke til landindustrien. Trålerne er nemlig de som bruker mest drivstoff pr kg fanget fisk. Tveteråsutvalget kom frem til at norsk fiskeindustri hadde litt bedre avkastning på kapitalen enn øvrig europeisk matvareindustri, nemlig under sju prosent mot over seks prosent. Tar en i betraktning at sammenligningen ble gjort i en periode med særlig lav lønnsomhet i norsk fiskeindustri fordi markedsforholdene var sjeldent vanskelige, er det klart at kommisjonen ikke har dekning for påstanden om at norsk fiskeindustri ikke klarer seg uten subsidier. Påstanden er derimot fullstendig feil. Imidlertid utmerker den delen av fiskeindustrien som er eid av de to største trålerrederiene seg med å ha dårligst lønnsomhet. Det faktumet skulle en forvente at ekspertkommisjonen tok i betraktning, og at ekspertene kom med forslag, eller i det minste reflekterte over, hvordan disse bedriftene kan komme på nivå med øvrig norsk fiskeindustri uten å få adelige privilegier i form av fiskerettigheter på allmennhetens bekostning. For øvrig skriver ekspertene at Grunnloven setter forbud mot slike privilegier. Kommisjonen opplyser på side 33 at Nofima har anslått at en torsketråltillatelse uten plikter er verdt mellom 180 og 200 millioner kroner. På et møte med representanter fra Fiskeridepartementet i Tromsø den 24.10.16 i regi av byens Næringsforening, fortalte en representant for trålerrederiet Hermes at deres verdivurdering av en tråltillatelse i dag er på 250 mill. kroner.

Det er dermed uforståelig at kommisjonen setter en tråltillatelse som fritas for tilbudsplikt til null. Det dreier seg om kvoteverdier - bare for disse 46 tråltillatelsene - på 11,5 milliarder kroner. Lederen av kommisjonen, professor Mathiesen uttrykker i avisintervju forbauselse over at fordeling av disse enorme verdiene skaper debatt og sterke følelser. Det må være tillatt å stille spørsmålstegn ved om kommisjonslederen har forstått sitt mandat. De trålerne som i tillegg har aktivitetsplikt, foreslås å betale en «avlat» på mellom 15 og 25 % av kvotene sine. Det innebærer at eierne av disse trålerne får beholde verdier på fra 190 til 210 millioner pr tråltillatelse, fordi de som kommisjonen selv påpeker, lett omskrevet: unnlater å oppfylle bestemte samfunnsmessige målsettinger, og kan bryte betingelsene og høste gevinsten av en felles ressurs, og de berørte parter får en symbolsk kompensasjon for dette.

Samfunnsmessig god løsning

Det er vanskelig å forstå at en professor i samfunnsøkonomi ikke reflekterer over den lite verdiskapende måten som trålerne bringer fangsten på land – nemlig som rundfryst fisk og som ikke på langt nær oppnår den prisen som fersk fisk kan oppnå. Punkt 5. i mandatet pålegger kommisjonen å se på økonomiske, samfunnsmessige og juridiske sider ved andre modeller. Herunder burde en opphevelse av trålstigen være et klart alternativ, dersom våre fiskeressurser på best mulig måte skal bidra til bosetting og sysselsetting i kystdistriktene, slik mandatets punkt 6. pålegger kommisjonen å foreslå.

Kommisjonens arbeid blir ikke mer troverdig av at den har et lite presist forhold til fakta. Den hevder at kystfiskeflåten rår over 2/3 av torskekvotene, mens realiteten er at i tillegg til trålernes tredjedel har de havgående autolinerne klart å overta nesten ni prosent. Det vil si at kommisjonen feilaktig klassifiserer verdier på en halv milliard årlig- bare i førstehåndsverdi for torsk - som kystfanget, mens verdiene i realiteten er overført til havfiskeflåten.

Det grønne skiftet

All den stund en tråler bruker 4 ganger så mye diesel som en kystbåt, og tilsvarende stort utslipp av CO2 pr kilo fanget fisk, skulle også det tilsi at kommisjonen skjelet til mandatets punkt 5. og foreslo andre modeller enn trålere til å fange fisken vår.

Erstatning

Det er på ett punkt man må si seg enig med kommisjonen: tilbudspliktige tråltillatelser har null verdi når det dreier seg om erstatning. Trålerrederne har hele tiden vært helt klar over, noe som er innlysende for enhver, og også grunnen til at kommisjonen er satt ned, at de ikke har oppfylt intensjonene med tråltillatelsene, nemlig å skaffe fisk til fiskeindustrien. Trålerrederne har dermed gamblet på et utfall à la det som ekspertkommisjonen er kommet frem til.

Konsekvenser

Når trålerrederne ikke har oppfylt betingelsene for å inneha tråltillatelser og at Havressursloven klart sier at fiskeressursene er det norske folks eiendom, må det selvfølgelig få konsekvenser.

Fisketillatelsen som de en gang fikk, må trekkes tilbake og dispensasjonene de har fra deltakerloven må oppheves.

Tromsø – Trondheim, 16. november 2016

Innspill til Pliktkommisjonen
 
Fra Fiskekjøpernes Forening
  
MED LOV SKAL LAND BYGGES OG IKKE MED ULOV ØDES

1. BAKGRUNN
 
 MED LOV SKAL LAND BYGGES OG IKKE MED ULOV ØDES, heter det i et av de eldste skrifter som vår kultur bygger på.  (Håvamål) 
Vårt innspill vil i hovedsak dreie seg om punkt 6. i kommisjonens mandat.
Med henvisning til den såkalte Volstad-dommen og at alle trålkvoter er i utgangspunktet er tatt fra kystflåten for å skre industrien råstoff, mener vi at norske myndigheter på vegne av folket, ref. §2 i Havressursloven har rett til å regulere innsatsen i fisket på den måten som best oppfyller §1 i samme lov og som er punkt 6. i pliktkommisjonens mandat.
 
 
 
HAVRESSURSLOVEN
§ 1.Formål
Formålet med lova er å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.
 
§ 2.Retten til ressursane
Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg.
Utgangspunktet for norsk fiskerinæring er at tilgjengelige fiskekvoter er langt mindre enn næringas kapasitet til å fiske og til å produsere.  De kvanta fisk som er tilgjengelige er også langt mindre enn hva markedet etterspør.  Spesielt gjør dette seg gjeldende for fersk hvitfisk med unntak av noen få uker i toppsesongen.  Dette er en utvikling som er blitt klart sterkere de siste par årene. 
Torskekvoten i Barentshavet har vært historisk høy med en million tonn i 2013 og 2014.  I 2015 og 2016 er kvota på omtrent 900 tusen tonn.  Vi har da opplevd at med en nedgang i kvantum på ti prosent er pris til fisker økt med hundre prosent.  Det som er spesielt påtagelig gjennom de siste månedene, er at prisen for fersk torsk er skutt i været.  Særlig gjelder dette fisk med den beste kvaliteten, der det knapt noen sinne har vært betalt bedre priser.  Betydelige kvanta hel fersk torsk har vært solgt for over åtti kroner pr kilo.  Det tilsvarer tre ganger mer enn det som fryst torsk har vært solgt for.  Fersk torskefilet oppnådde de to første måneden i år 20 % høyere pris enn tilsvarende fryst. For å oppnå denne merprisen kreves det at fisken behandles med omtanke hele veien frem til konsument.  Fisker må ha omtanke for den behandlinga fisken får allerede før den kommer om bord i fartøyet, mens det er om bord og under lossing.  Produsent må være omhyggelig i sin håndtering under sortering og pakking.  For at fisken skal ha størst mulig verdi for distributøren, må også transporten være av høy kvalitet.  Det sier seg selv at det kreves ekstra arbeid for å hente ut denne merverdien.  Men som regnskapene til de fleste aktørene i næringa viser de siste par årene, så har det vært et lønnsomt merarbeid.
 
2. ØKT VERDISKAPNING -  SAMMENLIGNING MED LAKS
Den store merprisen som laks oppnår i forhold til torsk bør være et stort tankekors for norske myndigheter og norske næringsutøvere.  I årets to første måneder ble det eksportert nesten fire ganger mer hel laks enn hel torsk.  Prisen for fersk laks var den doble av fryst torsk – 55 kroner mot 27 kroner pr kilo.  Fersk torsk oppnådde nesten 10 kr mer pr kilo enn fryst.  Mens bare vel halvparten (54 %) av norsk hel torsk ble eksportere fersk, ble nesten 100 prosent (98 %) av den hele laksen eksportert i fersk tilstand.  Dette høye prisen for laks oppnås til tross for at villfanget fisk generelt har bedre omdømme hos de fleste forbrukerne - og spesielt de kresne og kjøpesterke - enn oppdrettet fisk har.  Det bør i første omgang være en rimelig målsetting å oppnå samme pris pr kilo torsk som pr kilo laks.  Med dagens kvoter på torsk vil dette innebære en verdiøkning på seks milliarder kroner i året for norsk fiskerinæring.
 
3. STRUKTURKVOTER I KYSTFLÅTA
Strukturering i kystflåten har gitt grunnlag for større lønnsomhet, men struktureringa har også hatt betydelige negative konsekvenser.
Nofima-rapporten fra undersøkelsen i 2014 om utviklinga av kvaliteten på snurrevadfanget og linefanget fisk er trist lesning.  Fra 2004 hadde kvaliteten på den førstnevnte blitt betydelig dårligere, mens linefanget fisk var like god som ti år tidligere.  Den nærmest skandaløst dårlige kvaliteten på snurrevadfanget hyse som har vært referert i media, og som vi i bransjen kjenner godt til, innebærer en enorm ressurssløsing.  Dette skjer fordi at det blir for knapp tid til å ta alle kvotene – den minst verdifulle fisken, som kanskje krever litt ekstra arbeid, blir mest skadelidende.
Et annet viktig moment er at store torskekvoter gir så god inntjening at det blir lite interessant å fiske etter andre fiskeslag.  Sesongene blir korte og hektiske med stort utbud av fisk på kort tid.  Prisene blir lavere enn de hadde behøvd å være dersom det samme kvantumet ble spredt over en lenger fangstperiode.
Det kan konkluderes med at store kvoter ofte gir lavere kvalitet og lavere verdi enn det som med litt mindre kvoter rimelig enkelt kan oppnås.
 
4. TILBUDSPLIKTIGE TRÅLKVOTER
Kvotene/fiskeleveransene fra de leveringspliktige eller tilbudspliktige trålerne har totalt mistet sin betydning som råstoff til industrien. 
Fra 2. januar og frem til 14. mars i år har all leveringspliktig torsk vært usolgt på auksjonen til Norges Råfisklag. Dette betyr at fisken går tilbake til rederiet som nærmest kan gjøre hva det vil med fisken. Årsaken til at fisken e usolgt er enkel å forklare.  Kvaliteten på trålfisken, enten den leveres fersk eller fryst, har ikke høy nok kvalitet til å gi ferdigprodukter som kan produseres lønnsomt i Norge.  Prisen på auksjon for trålfisken skal være gjennomsnittet av annen torsk som er omsatt i samme område siste 14 dager. Riktignok leveres det en del fryst råstoff til klippfiskindusrien for produksjon av produkter i lavpriskategorien, men dette er ikke fisk som leveres under tilbudsplikten, jfr. uttalelse til adm.dir. Torvanger på seminar i Tromsø 3. mars 2016 der han bekreftet at den leveringspliktige fisken ikke var aktuell for Nergård å bearbeide.
Kontrollen som en del bedrifter har med store trålkvoter, innebærer en enorm og urimelig konkurransevridning til fordel for disse bedriftene.   Selskapene som Lerøy nå har fått tillatelse til å overta, Norway Seafood og Havfisk, viser dette tydelig i sine regnskap fra i fjor.  Mens Havfisk hadde et overskudd på 228 mill i fjor var underskuddet i det førstnevnte 38 mill kroner.  Overskuddet på sjøen kan benyttes til å dekke underskuddet på land.  Det er ytterligere mer påtagelig at resultatet til Havfisk kom til tross for at fisken de lander ikke kan regnes som den beste kvaliteten, men nærmest sekunda vare, fisk fryst i 50 kilos blokker.  Hvilke verdier kunne ikke vært skapt om fisken var av topp kvalitet?
For å opprettholde den såkalte aktivitetsplikten på sine landanlegg, er trålerrederne avhengige av å kjøpe fisk fra kystflåten.  Med overskuddet fra sjøsiden til å dekke underskudd på land, er de i stand til å kjøpe fisken dyrere og selge den billigere enn andre aktører.  Kvantum virker å være viktigere enn pris og kvalitet.  Det er erfaringa til mange konkurrenter.  Slike verdier er ikke med på å fremme norsk fiskerinæring.
Dersom noen produsenter skal rå over kvoter, slik de gjør som har trålere med tilbudsplikt, vil det være rimelig at samtlige produsenter i de aktuelle regionene får sin andel.  Etter regjeringas forslag gjelder dette de tre nordligste fylkene.
 
HVORDAN BØR TILDELING AV KVOTER VÆRE I FREMTIDA DERSOM §§ 1 OG 2 I HAVRESSURSLOVEN SKAL ETTERLEVES?
 
- Trålstigen bør nedtrappes gradvis over en periode på 10 år.
- Lineflåten som leverer fersk fisk bør få kvotebonus, forutsatt en viss minimum driftstid.
- Kvotebonus til levendelagring bør fortsette.
- Ferskfiskbonusen bør utvides, men det må stilles krav til kvalitet.
- Det må tas hensyn til at den minste flåten har den beste lønnsomheten.
- Det bør vurderes om fiskeprodusenter skal ha lov til å være majoritetseiere i flåte – herunder åpenbare selskapskonstellasjoner a-la Norway Seafoods/Aker og om fiskere skal ha anledning til å eie landanlegg.  Vertikal integrering har så langt vært en gedigen økonomisk fiasko i norsk fiskerinæring og ført til lavere verdiskapning enn det som er potensialet i våre begrensede fiskeressurser.
 

Ballstad/Tromsø, 31.8.2016
 
Styret i Fifor – Fiskekjøpernes Forening
 
 
Riksrevisjonen,
Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite.
(vedleggene kan fås ved henvendelse styreformannen)
 
1. Bakgrunn
Fiskekjøpernes Forening (Fifor) ble stiftet i 2007 som følge av at ca. 40 fiskeprodusenter og fiskeeksportører ikke var tilfreds med det arbeidet som ble gjort av eksisterende organisasjoner.  På vårt første årsmøte i 2008 var hovedtema fiskerikriminalitet, populært kalt fiskejuks.  Kriminaliteten innebærer i hovedsak at fiskere og fiskekjøpere blir enige om å  rapportere lavere kvanta kjøpt enn det som reelt er fisket og levert.  Prisen kan dermed settes høyere enn den i realiteten er. Fisker som jukser får større verdi ut av sin kvote og fiskekjøper får mer og billigere fisk til sin produksjon.  Dette er også en metode for å dekke inn lavere kvalitet enn det som virkelig leveres.  Kriminaliteten har først og fremst følgende konsekvenser:
- Miljøkriminalitet, fordi det blir fisket mer enn fastsatte kvoter.
- Forbrytelse mot fremtidige generasjoner.
- Konkurransevridning, fordi vinnerne er de som jukser.  Lovlydige fiskere får lavere kvanta og priser enn ellers, mens det er nærmest umulig for lovlydige produsenter å overleve.
- Redusert verdiskapningen for hele næringa, fordi kvantum blir vektlagt på bekostning av kvalitet.
- Desto mindre anleggene er, desto større er oppdagelsesrisikoen. Det innebærer ulevelige konkurranseforhold for små fiskekjøpere. 
I stedet for å oppleve en bedring av situasjonen, erfarte man som fiskekjøper utover i 2012 og 2013 en sterk forverring av situasjonen.  Dette medførte blant annet at vår forening sendte brev til Riksrevisjonen våren 2013 der vi dokumenterte at det ikke var samsvar mellom tilgjengelige torskekvoter og eksportert mengde torskeprodukter, hensyntatt konsum innenlands.  Avviket var betydelig større enn det som kunne tas som toleranse for kalkylefeil.  Forskningsinstituttet Nofima foretok likeledes en del arbeid rundt problemstillingen der det gjennom intervjuer kom klart frem at tingenes tilstand var langt fra tilfredsstillende. (Svorken og Hermansen, Nofima rapportserie (26/2014)). Noen av våre medlemmer erfarte klager fra kunder om at de ikke pakket tilstrekkelig overvekt i fiskepartiene sine, en klar indikasjon på at noen produsenter kvittet seg med ulovlig innkjøpt fisk ved å sende mer fisk enn det de fakturerte. (Dette er kvanta som ikke kommer på eksportstatistikken og kommer i tillegg til den uforklarlige overeksporten.)  Statistikkdirektør Sandberg i Fiskeridirektoratet kom sommeren 2013 med en kalkyle over eksport og innenlandskonsum som skulle påvise at våre kalkyler ikke var korrekte.  Kalkylen inneholdt imidlertid så vidt åpenbare feil at Fiskekjøpernes Forening ikke kunne ta denne seriøst (vedlegg 1).  Mens Sandbergs kalkyle viste en lageroppbygging på 2 % av eksportert kvantum, viste vår kalkyle som var korrigert for åpenlyse feil, en mereksport på 6 %. (Vedlegg 2.)
På bakgrunn av oppslagene i media og Nofimas arbeid, ble en 11-partsgruppe med representanter for offentlige etater og organisasjoner i næring etablert for å arbeide grundig med problemstillingen.  (Fifor ble i første omgang ikke invitert til gruppa, til tross for at vi var den organisasjonen som hadde varslet om fiskefusket!) 
Frem til høsten 2015 var Nofima engasjert av 11-partsgruppen med et forprosjekt for å finne metoder for å avdekke fiskerikriminalitet.  Da vedtok imidlertid Fiskeridirektoratet at de selv alene skulle stå for det nødvendige arbeidet med å avdekke og forebygge fiskerikriminalitet.
 
Etter at 11-partssamarbeidet var startet, oppfattet vi at direktoratet tok problemene alvorlig og at det ble arbeidet seriøst for å komme uvesenet til livs.  Vår forbauselse ble meget stor da fiskeriminister Sandberg anklaget vår styreleder for å rope ulv og hevdet at Fiskeridirektorat hadde tilbakevist våre påstander (avisinnlegg i Klassekampen 30.4.2016.)   Dette avisinnlegget var bakgrunnen for at Fifor på nytt gikk gjennom beregningene fra 2013 og også undersøkte utviklingen i perioden 2013-2015. (Vedlegg 3, 4 og 5)
 
2. Fakta
Mens en sammenligning mellom tilgjengelig og eksportert kvantum i perioden 2008 til og med 2012 viste en mereksport på «bare» 8 % var den på 12 % i 2013, 24 % i 2014 og
15 % i 2015.  Det ble følgelig sendt e-poster til fungerende fiskeridirektør Sandberg og fiskeriminister Sandberg med de nye og svært alarmerende resultatene.
Den svært høye prosenten i 2014 er det grunn å anta har sammenheng med alt jukset som ble omtalt i 2013, og tydeligvis fant sted, samtidig som fiskeridirektør Holmefjord i en aviskronikk avviste mulighetene for å kontrollere salgstall basert eksportstatistikk.  Hun skrev «… vi har da langt større tro på at fokuset bør settes på å få en mest mulig korrekt fiskeristatistikk. Denne opparbeides i det øyeblikk fisken landes, hvor en har krav til veiing og samtidig underskrift fra kjøper og selger.»  Utsagnet innebærer at når kjøper og selger har underskrevet sluttseddel, så er saken grei.  Det kan tolkes so nærmest uansett hvor mye man har jukset, så vil ikke direktoratet i ettertid gripe inn.  (Se vedlegg 6)
 
3. Ny landingsforskrift
Som svar på å komme kriminaliteten til livs insisterte fiskeriminister Aspaker i møte med næringa 22. 4. 2013 å få på plass en forskrift for fiskelandinger.  Dette utkastet til Landingsforskrift hadde det vært arbeidet med i flere år av direktorat, departement og fiskeriorganisasjoner.  Den var imidlertid lagt vekk da man hadde innsett at metoden ikke ville være effektiv for å komme fiskerikriminaliteten til livs.  Etter at den (ble tørket støv av og) skulle innføres med virkning fra 1.1.2014, er det stadig blitt gitt utsettelser.  Ytterligere dispensasjon fra forskriften kunne sist gis alle produsenter som søkte før fristen gikk ut høsten 2015.  Det kan synes som Fiskeridirektoratet har innsett at forskriften ikke vil fungere.  Direktoratets inspektører har for øvrig ved gjentatte anledninger fremholdt overfor våre medlemmer at de i sin kontroll ikke ville kunne håndheve forskriften fordi en håndhevelse vil kreve langt større kapasitet enn den fiskeridirektoratet rår over.  Selv i dag, med en mer begrenset inspeksjon, har inspektørene bare kapasitet til å være fysisk til stede ved 1-2 % av fiskelandingene.  Dette er bakgrunnen for at de fleste fiskeprodusenter har oppfattet forskriften som formålsløs.  Det er kun i teorien og ikke i praksis at den gir en bedre kontroll.  Den pålegger imidlertid fiskekjøperne et meget betydelig ekstra papirarbeid.  Når man ser at den ikke gir mer effektiv kontroll, er det forståelig at fiskekjøperne generelt har hatt sterke innvendinger mot å innføre forskriften.
 
4. Siste tids utvikling  
Det pågående fisket ved Bjørnøya er i betydelig grad basert på å levere torsk på ferskfiskordninga, dvs. at det ikke kan landes mer enn 30 % (40 % etter 22.8.2016) torsk om en bare fisker på kvoter tildelt under ordninga.  Mens noen båter har fått over 80 % torsk i fangstene, har andre klart å holde seg innenfor grensen, til tross for at de fisker på omtrent samme fiskefelt. Erfarne fiskere mener det ikke er rimelig.  Kjøpere i vår forening er også blitt spurt fra fiskere om hvordan de stiller seg til å deklarere torsk som hyse!
 
5. Siste avisdiskusjoner
FiskeribladetFiskaren fant vår e-postutveksling med Fiskeridirektør og Fiskeriminister i direktoratets postmappe og skrev om saken. 
 
Fiskeridirektør Holmefjords kommentar til vår styreleders varsel om en eventuell omskrivning av torsk til hyse er mildest talt merkverdig.  I Fiskeribladet den 19.8.2016 kan man lese: «Hun viser til at det er lov å ha 30 % torsk i fangstene som går av ferskfiskkvoten, og ikke av fartøykvoten, og at det dermed ikke skulle være behov for å omgå reglene.»  At det i den angjeldende uke ikke var mulig å fiske bare 30 % torsk og oppnå 70 % annen fisk, faller henne tydeligvis ikke inn.  Det er i tillegg lite fruktbart for næringas verdiskapning at hun kaller vår styreleder useriøs, all den stund han her tar opp problemstillinger av miljøkriminell karakter.
 
Statistikkdirektør Sandbergs argumentasjon er ikke mer overbevisende.  Han anfører:
1. «At svingninger i lager er forklaring på «for stor» eksport enkelte år.»  Kommentar: Når solgt mengde torsk – innenlands og utenlands – er større enn tilgangen og dette gjentar seg hvert eneste år over en periode på åtte år, faller et slikt argument på sin egen urimelighet.
2. «At omregningsfaktorene i eksportstatistikken ikke kan brukes.»  Kommentar: Uten noen nærmere begrunnelse hevder han at de vanlige regneartene ikke skal kunne brukes til kontrollformål.  Det må derfor spørres hvorfor man da i det hele tatt har etablert slike omregningsfaktorer og at dette har skjedd i samarbeid med de andre fiskerinasjonene?  Både norske og utenlandske fabrikktrålere kalkulerer sine kvoter, som tildeles i rund vekt, ut fra den mengde ferdigvarer som leveres, og ofte i utenlandske havner.  Det finns da ikke andre metoder enn å benytte omregningsfaktorer.  At eksportstatistikken ikke er riktig like finmasket, og at en kanskje må tillate avvik innenfor 2-3 %, medfører ikke at en i snitt kan akseptere dokumentert avvik på over 10 %.
3. «At det kan være utenlandsk fisk som er eksportert fra norsk tollager.»  Kommentar: I så fall smugles utenlandsk fisk ut som norsk og under norsk preferansetoll til f.eks. EU.  Er det sannsynlig at så skjer i noe omfang?  I så fall må en slik smugling rimelig enkelt kunne stoppes.
4. «At han har tatt tallene fra SSBs statistikk og at én post, nemlig fersk filet, ikke var kommet med. Og det var en årsak til at han fant for lave eksporttall.» Kommentar: Det må kunne forlanges at han i ettertid korrigerer sine tall når dette oppdages.  I vår kalkyle for årene 2013-2015 var det ikke tall som manglet fra SSB, og avvikene er enda større.
5. Endelig, Sandberg benytter heller ikke de best tilgjengelige data for innenlands forbruk av torsk, nemlig tallene fra Norges Sjømatråd, når han skal kalkulere mengden torsk som konsumeres.
 

6. Fiskeriministerens stilling
Til tross for at Fifor gjentatte ganger har påpekt overfor Fiskeridepartementet og fiskeriminister Sandberg at det er sterke indikasjoner på et grovt overfiske av torsk, tar statsråden det hele og fulle konstitusjonelle ansvaret for Fiskeridirektoratets kalkyler og sier i et intervju i FiskeribladetFiskaren den 22.8.2016 at: «Det er åpenbart at lederen i Fiskekjøpernes Forening har litt tungt for det.»  Han avviste med andre ord blankt våre advarsler.
 

7. Fiskeridirektørens holdning
Fifor foreslo på møte i 11-partsgruppa den 11. juni i 2015 overfor fiskeridirektør Holmefjord at myndighetene burde skaffe seg hjemmel for at fiskekjøpernes revisorer også må revidere bedriftenes kvantumsregnskap.  Dette ble avvist med at hennes egen erfaring fra diverse bedriftsstyrer var at revisorene, med alle forbehold de tar, nærmest frasier seg alt ansvar for det de skriver under på.  Et betimelig spørsmål bør da være hvorfor det i det hele tatt er lovpålagt at bedrifter skal ha revisorer.  Vi mener at vårt forslag vil kunne effektivisere ressurskontrollen, samtidig som det ikke belaster offentlige budsjett.
 
8. Konklusjon
På bakgrunn av det ovenstående, samt henvendelser vi har fått fra fiskere og fiskekjøpere når denne saken på nytt kom frem i media, er det med sterk beklagelse vi må informere om at den måten som ressurskontrollen foregår på, ikke på noen måte er tilfredsstillende. 
Vi anmoder derfor både Riksrevisjonen og Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite på det sterkeste om å iverksette undersøkelser som kan verifisere, eventuelt falsifisere, de sterke mistanker om fiskerikriminalitet som vi har erfart, og som statistikken så klart understøtter.  Det er etter vår mening tydelig behov for et nytt kontrollregime som kan være verdens fremste sjømatnasjon verdig.
 
 
 
Ballstad, 29. august 2016   Styret i Fiskekjøpernes Forening
 

Steinar Eliassen   Ann-Kristin Kvalsvik    Thorvald Giæver
Styreleder   Nestleder    Styremedlem     
Duncan Steel   Rune Stokvold    Ola Henrik Telebond
Styremedlem   Styremedlem    Styremedlem
 

Jan-Odin Olavsen  Sigurd Rydland
Varamedlem   Varamedlem

Nyheter

    Pressemeldinger

      Uttalelser

        Fifor i Media

          Go to top