Høringskommentarer fra Fiskekjøpernes Forening - Fifor

Pliktsystemet virker ikke.  Det har fiskeriminister Sandberg rett i.

Omstilling og endringsvilje er nødvendig!

Fifor har siden foreningen ble stiftet for 10 år siden fremholdt at trålerne ikke har fungert som leverandører av råstoff til fiskeindustri på mange tiår.  Som konsekvens må kvotene tilbakeføres til kystflåten.

 

1.Historien  

i. For å sikre jevnere råstofftilgang fikk fiskeindustribedrifter på 1960- og 70-tallet tildelt trålere som hadde leveringsplikt til de enkelte anlegg.  Foredlingsbedriftene fikk dispensasjon fra Deltakerloven (ref. 2.1.) til å eie trålere.  Trålerne ble aldri noen stor suksess siden heller ikke de fisket godt nok i den fiskefattige perioden om høsten. Fra slutten av 1980- tallet og utover 1990-tallet fungerte pliktene dårligere og dårligere. Ikke minst skyldtes dette at internasjonal fiskeindustri, blant annet med norsk råstoff, rev vekk grunnlaget for en lønnsom norsk produksjon av frossenfilet

ii. Etter EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 mistet norsk fiskeindustri en viktig del av sin omvendte tollbeskyttelse på råstoffet – industrien i EU måtte ikke lenger betale 12 prosent toll på norsk torsk, hyse og sei og ble følgelig langt sterkere konkurrenter for norsk filetindustri.

iii. Kina ble dessuten en stor importør av fryst råstoff utover 1990-tallet og ved bruk av dobbeltfrysing og billig arbeidskraft overtok landet markedet for fryst filet.

iv. Når markedet for fryst filet forsvant og det krevdes at filetindustrien la om til å produsere fersk filet, var råstoffet fra trålerne av for dårlig kvalitet til at det kunne bearbeides lønnsomt med norsk lønnsnivå. Kineserne kjøpte det meste av den fryste fisken, mens den ferske var for gammel til å bearbeides og selges som fersk filet ut fra Norge. Følgelig har en minimal, nesten ubetydelig, andel av de pliktbelagte kvotene blitt bearbeidet på land gjennom de senere år. (1,6 prosent ifølge fiskeriministeren). Råstoffet fra trålerne har dermed mistet sin betydning for sysselsettingen i fiskeindustrien i Nord-Norge.

v. På slutten av 1990-tallet var det innlysende at med de konsesjonsbetingelsene som påhvilte trålerne var det ikke mulig å få til en drift som var lønnsom ved å kombinere tråldrift og filetproduksjon. Trålerne var for dyre i drift og det råstoffet som kom på land var av for dårlig kvalitet. Derfor hadde Røkke omtrent ikke konkurranse da han på 1990-tallet startet oppkjøp av et stort antall filetbedrifter, med tilhørende trålerkonsesjoner. Det kan ikke observeres spor av at Røkke, mens han var eier, gjorde forsøk på å få til lønnsom drift på anleggene sine.  Norway Seafoods/Aker Seafoods rapporterte derfor aldri om overskudd i den perioden han var hovedeier i selskapet.  Ut fra egne utsagn fra Røkke, som ligger åpent på internett, må det uten forbehold kunne hevdes at Røkke alltid visste at konsesjonsvilkårene skulle overholdes. Han må imidlertid ha sett at trålkonsesjonene hadde et unikt potensial for verdistigning om han fikk satt konsesjonsvilkårene ut av spill.  Røkke og Nergård, med Sjømat Norge som støttespiller, klarte da også å få fiskeriminister Ludviksen til å omgjøre leveringsplikten til tilbudsplikt.  De var dermed kommet et godt stykke på vei til å gjøre trålkonsesjonene svært lønnsomme.

 

2. Konsekvenser av å følge forslagene i «Pliktmeldinga»

2.1. Ulovlig

Med dagens lovverk vil det være ulovlig å tillate Lerøy og Nergård å bli sittende med trålkonsesjoner. Det er de spesiell pliktene som er pålagt konsesjonene som i sin tid ga grunnlaget for at fiskeindustribedriftene fikk dispensasjon. Dersom de skal få eie fiskefartøy uten spesielle plikter, må Deltakerloven oppheves. Uten en Deltakerlov som krever at mer enn 50 prosent av fiskefartøyet eies av aktive fiskere, vil hvem som helst vil kunne eie fiskefartøy.  En vil også måtte regne med at norske fiskeressurser vil bli liggende åpent for utenlandsk eierskap.  Det er heller ikke mulig å se at forslagene i St.meld. 20 kan være i overensstemmelse med Havressurslova.

2.2. Verdiskapning

Begrensede kvoter er den knappe faktoren for å øke verdiskapningen i fiskeriene.  Mens man kan øke innsatsen av alle andre ressurser i fiskerinæringa, er tilgangen på fisk begrenset av kvoter.  Skal man øke verdiene av norske fiskeressurser er det følgelig nødvendig å legge størst vekt på å få størst mulig verdi ut av hvert kilo fisk. Det har aldri vært påvist stordriftsfordeler innen produksjon av hvitfisk – jfr. de økonomiske resultatene til Norway Seafoods og Nergård.   «Lokomotivet» for næringen, som daværende SND – nåværende Innovasjon Norge - mente å skape sammen med Røkke, har vært en tilnærmet katastrofe, både bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk.  I de to årene 2014 og 2015, som var historisk gode år for norsk fiskeindustri, var underskuddet i Norway Seafoods (NS) 109 millioner kroner. Dette til tross for at de delvis ikke ble belaste leie for anleggene sine av søsterselskapet Havfisk fordi NS aldri hadde vært i stand til å betale husleie. Forklaringen på at «lokomotiver» ikke fungerer, er at for å få maksimal verdiskapning ut av de ville ressursene, må en operere i optimalt samspill med naturen.  Store og stive system fungerer langt dårligere til dette enn små og fleksible aktører gjør. Markedet etterspør og betaler best for fersk fisk av god kvalitet.  Dermed er det direkte verdiødeleggende å fortsette å gi privilegier til trålere som enten lander fryst fisk – som er det som markedet er minst villig å betale for – eller fersk fisk som blir så gammel når den landes, at den ikke lar seg bearbeide maskinelt.  Det er en konsekvens av at trålerne er så store og dyre at de ikke vil kunne lande fisk etter bare to dagers fiske. Trålerne er også de som er desidert dårligst til å ta vare på restråstoffet.  Å la de største trålerne operere fritt, er derfor en ødeleggelse av verdifulle naturressurser.

2.3. Konkurransevridning

Til tross for at fisken som trålerne bringer på land aldri oppnår de høyeste prisene, er det nå blitt tillatt å samle så mange kvoter på hver tråler slik at fangstmaskinene er blitt så effektive at trålkvotene har fått svært stor verdi.  Pliktmeldingen legger opp til at det skal føres over verdier på ca. 200 millioner kroner pr trålkonsesjon, (etter fradrag av 20 %, ref. trålrederiet Hermes) til sammen 9,2 milliarder, til de som i dag disponerer de pliktbelagte trålkvotene.  Det vil innebære en konkurransevridning som vil gjøre situasjonen ulevelig for alle de fiskeprodusentene som ikke oppnår de samme privilegiene.  (Allerede i år erfarer vi andre aktører i bransjen en konkurransesituasjon fra Lerøy, og delvis fra Nergård, når det gjelder å kjøpe fisk, som ikke på noen måte forklares med prisene som de samme selskapene selger fisken for i markedet.) Dette tilsier at Lerøy alene vil ha kontroll over kvoter tilsvarende over 300 gjennomsnittlige kystfiskebåter.  Hver av de 10 trålene Lerøy disponerer vil få beholde 600 ganger (ca. 3000 tonn) større torskekvoter enn det båtene i Nord-Norge tilbys som kompensasjon. Vi øvrige aktører vil nødvendigvis bli tvunget til å gå rettens vei for å oppnå likhet for loven.  Forutsigbarheten, som ofte vektlegges i forbindelse med fiskernes investeringer, vil totalt forsvinne for oss andre fiskeprodusenter.

 

2.4. Klima og miljø

Trålerne gir de desidert største miljømessige fotavtrykkene.  Det skjer ved at bunntrålene ødelegger bunnvegetasjon og fanger uønsket bifangst av arter som ikke skal fiskes på som f. eks. uer (sebastes marinus,) blåkveite mm.  I tillegg slipper trålerne ut 3-4 ganger større mengder klimagasser pr kilo fanget fisk enn ved kystfiskerne gjør.

 

2.5. Avfolkning

Det mest alvorlige ved forslagene i Pliktmeldingen er at en fullstendig forrykkelse av konkurranseforholdene vil medføre at de bedriftene som ikke nyter godt av de privilegiene som foreslås, ikke vil være liv laget.  Det samme vil være tilfelle med samfunnene rundt.  Det vil måtte føre til konkurser og nedleggelser.  Sesongbedrifter vil oppstå for å ta imot store mengder fisk over kort tid.  Og i stedet for økt verdiskapning og stabile og gode lokalsamfunn, vil nordnorske utkantstrøk måtte se en høyst usikker og mørk fremtid i møte.

 

3. Nødvendige forutsetninger for økt verdiskapning i norsk fiskerinæring

 

3.1. Tilbakeføring av kvoter til kystflåten

Den mest åpenbare løsning for å øke verdiskapningen av våre fiskeressurser er over en viss tid å føre kvotene tilbake til kystfiskerne.  Dette kan gjøres slik at 10 prosent tilbakeføres hvert år.  All den stund det aller meste av trålfisken er uegnet til bearbeiding her i landet, vil trålerrederiene nødvendigvis måtte betale en ressursrente for de årene de fortsatt får beholde en del kvoter.  For lokalsamfunnene på kysten er dette absolutt ikke noen gunstig løsning å bli tilført «fjottpenger» i stedet for råstoff som skaper arbeidsplasser.

 

3.2. Krav til mest mulig stabile landinger

Norske fiskerier vil alltid måtte være sesongavhengige.  Som i de fleste andre private virksomheter vil aktiviteten variere over året. Det må vi også akseptere i vår næring. De kvotene som blir frigjort fra trålerne må imidlertid disponeres på en slik måte at de kommer hele samfunnet til gode.  De må for det første ikke være omsettelige.  For det andre må fisken landes fersk. For det tredje må det etableres en bonusordning slik at jevnest mulige landinger over året blir premiert. 

 

3.3. Krav til kvalitet

I Norge har vi et stor potensial for å forbedre kvaliteten på det råstoffet som bringes på land. Vi kan enkelt måle oss mot Island og respekten som islendingene viser i behandlingen av fisken.  Det er nødvendig å få på plass en sertifiseringsordning for fangstkapasitet pr båt pr døgn for å sikre at fangstene blir optimalt behandlet.

 

3.4. Fiskerikriminalitet

Det vil være nødvendig å komme fiskerikriminaliteten til livs. Det kan ikke være tvil om at det er myndighetenes ansvar.

 

3.5. Nødvendig å se næringa i sammenheng

Eidesen-utvalgets NOU 2016: 26 «En fremtidsrettet fiskerinæring» er på høring til slutten av april.  Vi mener at det er helt nødvendig at våre folkevalgte ser kvotene i torskefiskeriene i sammenheng med de øvrige kvotene i norske fiskerier.

Fiskekjøpernes Forening

For styret

Steinar Eliassen     Ann-Kristin Kvalsvik

Styreleder               Nestleder

Vi snakker om redere som har misbrukt ordningen og tilliten til politikerne i mange år.

Fisken som trålerne bare har lånt må føres tilbake til kystflåten. Dette må starte umiddelbart. Trålrederne kan tilbys å avvikle lånet av kvoter over ti år mot å betale en årlig godtgjørelse på 100 millioner kroner.

Sandberg tilbyr å gi fem tonn torsk til kystfiskebåter mot at hver tråler skal få beholde seks hundre ganger mer, det vil si tre tusen tonn torsk til hver tråler, til en verdi av seksti millioner kroner etter hans beregning.  Det skal skje hvert eneste år fremover.  Dette er belønningen til trålerrederne. For at de har klart å skyve på og manipulere med de klare vilkår som er nedfelt i konsesjonene som filetfabrikkene i sin tid fikk for å skaffe seg jevnere tilgang på råstoff.  Det kan ikke være tvil om at Røkke med flere har vært i ond tro og handlet på tross av interessene til lokalsamfunn og hele den norske fiskeindustrien.  Som råstoffleverandører hadde trålerne utspilt sin rolle helt fra Røkke kom på banen, men han så at de kunne bli god butikk dersom han fikk samlet flere kvoter pr. båt og solgte fisken direkte ut på verdensmarkedet.  Dessverre klarte han å tulle politikere som Ludvigsen og Stoltenberg rundt lillefingeren altfor lenge.  Men det kan ikke fortsette.

Trålerrederne kan umulig unnskylde seg med at de ikke forstår forpliktelser som for eksempel: «Blir ovennevnte vilkår ikke oppfylt, vil ervervs- og trålkonsesjon til de to nevnte fartøyene trukket tilbake».  Noen god sak i rettssystemet kan trålerredene umulig ha. For å foreta en nødvendig opprydding, foreslår Sandberg nå en konkurransevridning av en helt uhørt størrelse.  Det dreier seg om å overføre kvoteverdier for opp mot ti milliarder til et fåtall redere som også er fiskeprodusenter.  Disse produsentene/rederne møter vi andre fiskeprodusenter hver dag i markedet både når det gjelder å kjøpe og selge fisk.  Det sier seg selv at som eiere av pengemaskinene som trålerne nå utgjør, kan de fortsette å subsidiere drifta på land. De kan betale mer for fisken samtidig som de utkonkurrerer oss i markedet.  Vi andre vil ikke ha sjans å overleve.  Det vil heller ikke bli stor aktivitet i de fiskeværene der vi arbeider.  At regjeringen foreslår å handle i strid med Havressurslova og Deltakerloven er kronen på verket.

Fiskekjøpernes Forening

Steinar Eliassen, styreleder

Ann-Kristin Kvalsvik, nestleder

Duncan Steel, vara styremedlem

Nyheter

    Pressemeldinger

      Uttalelser

        Fifor i Media

          Go to top