Nyheter

Nyheter (29)

Bård Bjerkholt har en kommentar i Dagens Næringsliv den 12.2. med overskrifta «Sjark i solnedgang».  Der avslører han at innsikten i hvordan større verdier kan skapes av torsken vår, er svært mangelfull i Oslofjordbotn. 

Han hevder helt feilaktig at det er motsetning mellom en konkurransedyktig sjømatnæring og distriktspolitikk.  Tvert imot er utgangspunktet at vi har begrensede fiskeressurser og utfordringen er å skape størst mulig verdier av disse.  En mulighet er å fiske alt på en såkalt effektiv måte.  Regnet i tonn vil vi da være effektive, og etter Bjerkholts syn tilsier teknologisk utvikling at vi bør satse på å selge blokker med fryst torsk - det billigste torskeproduktet vi eksporterer fra Norge.  Skal vi oppnå de høyeste prisene og den beste kvaliteten, er vi nødt til å sørge for at fisken landes få timer etter at den er fanget.  Det må nødvendigvis skje mange steder på kysten.  Da kan den selges som delikatesse i kresne restauranter eller i de dyreste fiskediskene. Tjue års markedsarbeid har gjort det mulig å få gjennomslag i markedet for Skrei®.   Det har ført til at vi i år har oppnådd priser opp til tre ganger høyere for Skrei® enn trålernes fryste torsk!  Det innebærer en merpris på over femti kroner pr. kilo. Kun enkel regning er påkrevd for den som vil forstå hvilke muligheter vi har. Multipliser for eksempel tre hundre millioner kilo (det er knapt ¾ av årets torskekvote) med femti kroner. Mens over åtti prosent av laksen eksporteres fersk hel, blir under 10 prosent av torsken solgt som Skrei®. I år er det fjerde året på rad vi har historisk stor torskekvote. Den utgjør likevel ikke mer enn omtrent en tredel av vår produksjon av oppdrettslaks. Neste år er det varslet en reduksjon på ti prosent, men kvota vil da fortsatt være omtrent 25 prosent over gjennomsnittet siste sytti år. 

I tillegg til trålernes tvilsomme lønnsomhet, behøver trålerne fem ganger så mye drivstoff og slipper ut tilsvarende mer CO2 enn kystflåten pr kilo fisk. Trålerne raserer dessuten havbunnen, selv om de ikke lenger får lov til det i de mest sårbare områdene. Fiskeflåten refunderes mineraloljeavgiften, og dermed oppnår også trålerne fem ganger så mye statsstøtte som kystflåten.

Det er overhodet ikke nostalgi som begrunner at vi ikke trenger trålere for å skape verdier av de knappe fiskeressursene våre.  Røkke-selskapet Norway Seafoods er ikke i stand til å tjene penger. Det har tap som overstiger 200 millioner kroner siste fem år.  Vårt selskap, som baserer seg på kystfanget fisk, har til sammenligning hatt en avkastning på investert kapital på tjue prosent siste par år.   

Vi kystboere kan ikke på noen måte forsone oss med at de som har fått hånd om konsesjoner på betingelse av å skape størst mulig verdier ut av fellesskapets fiskeressurser, skal få fortsette å gjøre en elendig jobb ut fra både økonomiske og økologiske kriterier. Hele vår kystkultur, som er grunnlaget for å kunne høste ressursene våre på en optimal måte, settes i fare. 

Steinar Eliassen, adm. dir. Norfra AS

Steinar Eliassen i Fifor overrekker Motmeldinga til stortingrepresentant Frank Bakke-Jensen 19.1.2016.

Motmelding til  
Meld. St. 10 (2015-2016) – En konkurransekraftig sjømatindustri  
Fiskekjøpernes Forening – Fifor Norske Sjømatbedrifters Landsforening - NSL

Sammendrag

Norsk sjømatindustri som baserer seg på bunnfiskarter som torsk, hyse, sei med flere, har et stort uforløst potensial, selv om industrien som helhet ikke har spesielt dårlig lønnsomhet. Ifølge NOU 2014: 16 «Sjømatindustriens rammevilkår», har den «under sju prosent» avkastning på investert kapital, mens «øvrig norsk næringsmiddelindustri har over seks prosent». Med de helt spesielle naturgitte fortrinn som Norge rår over, kan og bør imidlertid lønnsomheten bli langt bedre. Rammebetingelsene må legges til rette og tilpasse seg moderne distribusjonen. Det innebærer først og fremst tilpasning til et marked som i stadig større grad etterspør fersk fisk. Flere fiskeindustribedrifter rapporterer om rekordresultat 2014 og 2015. Dette skjer samtidig som pris til fisker for torsk er steget med nesten hundre prosent i løpet av 24 måneder fra januar 2014 til desember 2015. Forklaringen er at kvotene for torsk har vært rekordstore og markedene for de forskjellige torskeproduktene er kommet i balanse. Det skjer etter flere år der kvoten for torsk i Barentshavet steg med i alt 150 prosent. Den svake norske krona har hjulpet på og forklarer omkring femten prosent av prisøkninga til fisker det siste året.

1.Svakhetene i Meld. St. 10 (2015-2016) - «En konkurransekraftig sjømatindustri».

Den største svakheten i sjømatmeldinga er at den mangler en grunnleggende analyse av hvorfor lønnsomheten ikke har vært så god som den bør være. Meldingen refererer flere høringsinstanser som «mener det viktigste tiltaket for økt lønnsomhet i sjømatindustrien er at industrien får tilgang på mer ferskt råstoff.»   Siden tilgang på fersk kvalitetsfisk er det eneste unike konkurransefortrinnet som norsk fiskeindustri har, er det lett å skjønne at denne meningen råder hos mange.   Men meldingen peker ikke på ett eneste tiltak som vil øke tilgangen på ferskt råstoff ut over dagens situasjon. Derimot kommer den med en rekke tiltak som vil føre til det motsatte og dermed rive bort grunnlaget for mange bedrifter og samfunnene som er avhengige av disse bedriftene. Fjerning av bearbeidingsplikten og aktivitetsplikten og forbudet mot ombordproduksjon på trålere vil forverre konkurransesituasjonen for sjømatindustrien. I tillegg inneholder meldingen direkte feilaktige fremstillinger på enkelte punkt. At konklusjonene da også må bli feil, er selvsagt.

2.Grunnleggende

Det er ingen uenighet om at vi har et høyt lønns- og kostnadsnivå i Norge sammenlignet med de fleste andre land. Hvis vi skal konkurrere, må vi enten være svært effektive i produksjonen for å holde lønnsandelen lav, eller vi kan sørge for å selge produktene dyrt. Selges fisken for en høy pris, vil andelen som går til lønn kunne holdes lav, selv om timelønna er høy. En høy salgspris vil også kunne gi margin til fortjeneste og gjøre det mulig å dekke inn høy pris for råstoff og øvrige kostnader. Råstoff som er fryst på sjøen kan derimot fraktes verden rundt for å finne veien dit produksjons- og distribusjonskostnadene er lavest. Fraktes fisken til Kina eller Vietnam vil lønnskostnader være svært lave, men kostnaden for å få ferdigvaren frem til kunden vil være høyere enn om produksjonen skjer i Litauen, Polen, Storbritannia eller Portugal.  Særlig de i de to sistnevnte landene vil kostnadene til distribusjon være lave, siden det dreier seg om store hjemmemarked. Lønnskostnadene er fortsatt betydelig lavere enn i Norge.

Det kan ikke understrekes sterkt nok at torsken er vårt viktigste fiskeslag. Prisforskjellen mellom fersk kvalitetsfisk og fryst torsk er stor. (Dersom det dreier seg om ukegammel trålfisk, er derimot prisforskjellen ikke stor mellom fersk og fryst fisk.) Noen eksempler for torskeprodukt viser prisforskjellene klart. Eksportprisen for fersk torskefilet var i 2015 femti prosent, det vil si 24 kroner pr kg, høyere enn for fryst. For Skrei®, som selges fersk i perioden når tilbudet på fisk er størst, var prisen 25 prosent høyere enn for fryst torsk. Klippfisk som er laget av fersk fisk, selges til høyere priser enn når det er laget av fryst råstoff, vanligvis 2-3 Euro høyre pr kg i portugisiske supermarked. Vår eldste eksportprodukt, tørrfisken, som i høst er solgt til Italia for opp mot 200 kroner pr kg, kan ikke produseres av annet enn fersk fisk. Skal man oppnå så stor verdi som mulig av den meget knappe ressursen som torsken utgjør, så må så mye som mulig landes fersk. Ikke minst viktig, så må den landes med best mulig kvalitet. Å fryse fisken på sjøen virker dermed stikk imot sin hensikt når det gjelder å skape verdier av den ressursen som er hele folkets eiendom, ifølge Havressursloven. Spesielt går det ut over sjømatindustrien som dermed får mindre tilgang på råstoff, eller i beste fall, et mindre verdifullt råstoff. Dette er desto mer alarmerende siden den norske kvota for torsk ikke utgjør mer enn omtrent en fjerdedel, tjuefem prosent av vår produksjon av oppdrettslaks.

3.Svingningene i torskekvotene siden 1990

Når en ser på svingningene i kvotene for torsk - det desidert viktigste fiskeslaget - de siste 25 årene, kan en skjønne at sjømatindustrien har hatt utfordringer når det gjelder lønnsomhet. (Se figur 1). De store variasjonene i kvantum har hatt stor innvirkning på fiskeprisen. Små kvoter har drevet prisen på fisken i været, mens store kvoter har hatt motsatt effekt. (se figur 2). Rundt 1990 var kvotene ekstremt lave og selv om prisene steg, var det ikke nok for å kompensere for nedgangen i kvoter. Dette fikk store negative konsekvenser i form av konkurser både på sjø og land. Allerede i 1996 og 1997 var torskekvotene igjen steget kraftig, (i 1997 var torskekvota 5,3 ganger høyere enn i 1990). Pris til fisker var lav men det ble kompensert av høyt kvantum. For industrien falt markedsprisen mer enn råstoffprisen siden denne ensidig kunne fastsettes av fiskernes salgslag. Fra 1999 til 2008 var torskekvotene i Barentshavet lave, ca. 400 000 tonn. I nyere tid har de aldri vært så lave over en så lang periode. I tillegg ble en stadig større andel av fisken frosset på sjøen.   Resultatet ble at aldri før har så lite egnet torsk, det vil si fersk torsk, vært tilgjengelig for norsk fiskeindustri over en så lang periode som i tiårsperioden 1999 til 2008. Pris til fisker steg imidlertid til rekordhøye nivåer og de ble dermed kompensert for de lave kvotene. For industrien var det derimot nærmest umulig å drive lønnsomt med lite råstoff og knapt noen margin. En rekke bedrifter ble følgelig tvunget til å legge ned i denne perioden.

figure 1

Figur 1. Kvoter for torsk i Barentshavet – Blå strek er forskernes anbefalte kvoter mens gul strek er fastsatte kvoter av norsk-russisk fiskeridelegasjon

(At forskerne bommet kraftig med sine kvoteforslag er et problem i seg selv. Industrien og deres ansatte måtte betale kostnaden for denne feilvurderingen.) Fra 2008 til 2009 økte kvotene for torsk i Barentshavet igjen kraftig, hele 21 prosent (95 000 tonn). Igjen opplevde industrien at markedsprisen falt mer enn råstoffprisen slik det skjedde i 1996 og kom i en umulig økonomisk skvis. I 2010 og 2011 økte torskekvota med 15 prosent i året og i 2012 med sju prosent. En skulle vente bedre markedsforhold når den sterke stigningen i kvoter avtok, men i 2012 var den norske krona sterkere enn noen gang - 7,47 kroner mot én Euro.

Det neste store sjokket kom i 2013 med ei kvoteøkning på torsk på hele 250 tusen tonn. Det tilsvarte 33 prosent. For første gang opplevde man at torskekvota i Barentshavet oversteg én million tonn. Og igjen falt markedsprisene mer enn råstoffprisen. Å få til lønnsomhet i industrien var en umulighet, på redelig vis.

Den del av sjømatindustrien som baserer seg på villfanget råstoff lever av den marginen den klarer å oppnå mellom kostnaden for råstoff og prisen på det ferdige produktet. Når kvotene er svært lave, økes konkurransen om råstoffet så sterkt at det er vanskelig å få igjen råstoffprisen i markedet. Når kvotene stiger kraftig, faller markedsprisene hurtigere enn råstoffprisen. I begge tilfeller skvises industriens marginer mot et nivå som ikke gir lønnsomhet. Alternativet til lav lønnsomhet er å legge ned virksomheten. Selv om mange har virksomheter har gjort dette, tar ikke de fleste små og mellomstore bedriftene en slik avgjørelse. De er som regel hjørnesteinsbedrifter som mange småsamfunn er helt avhengige av. Over tid er heller ikke lønnsomheten dårligere enn i annen norsk næringsmiddelindustri, slik som NOU 2014: 16 påpeker.

           

4.Frysing på sjøen

I tillegg til at kvotene har variert med en faktor større enn én til fem på det meste (1990-1996), har også en stadig større andel av fisken blitt eksportert som sjøfrossen, (se figur 3). Med unntak av en del av klippfiskindustrien er det ikke lønnsomt for norsk sjømatindustri å bearbeide fryst råstoff. Årsaken er at det ferdige produktet må fryses på nytt og ender da opp i et lavere betalt kvalitetssegment enn fisk som er fryst én gang. Et annet alternativ er å tine fisken og ikke fryse ferdigproduktet på nytt, såkalt «refreshed».   Dette produktet har lavere holdbarhet og oppnår ikke samme pris som fisk som aldri har vært fryst. Lang distribusjonsvei og –tid gjør at produsenter som ligger nær konsumenten vinner i denne konkurransen.

Som en følge av at det har vært mulig å samle stadig flere kvoter på én båt, og at både havfiskefartøyer og kystflåten har vokst i størrelse, har det vært lønnsomt for fiskebåtrederne heller å satse på stort kvantum enn på høy kvalitet og høy pris. Det er da effektivt å være ute i fiske lenge av gangen for å kunne lande størst mulig fangster. Det ligger i sakens natur at det blir motsetning mellom en fiskebåtreder som har store kvoter sin interesse i å drive mest mulig lønnsomt, og fiskeindustriens behov for ferskt råstoff av best mulig kvalitet.

Stortrålernes manglende evne til å bringe på land det beste råstoffet

Aller klarest ser en motsetningen mellom interessene til fiskebåtrederne og sjømatindustrien når det gjelder nå det gjelder trålernes forpliktelser. At trålerne opprinnelig fikk sine kvoter fra kystflåten for å forsyne den fremvoksende filetindustrien, respekteres ikke i dag. Fryst råstoff, eller i beste fall ukegammel fersk fisk, er det i liten grad mulig å bearbeide på en lønnsom måte i norsk fiskeindustri. Dette gjelder i enda større grad fordi minsteprisen på auksjon settes til den samme som det som betales for fisk av god, fersk kvalitet.

5.Konkrete feil i Meld. St. 10
  1. På side 20 i meldingen står det at store bedrifter er mest lønnsomme. Dette er positivt galt.   Det er i denne sammenheng nok å vise til at den største norske sjømatprodusenten, Norway Seafoods, ikke klarer å drive lønnsomt, til tross for at bedriften er en del av et helintegrert konsern. Klippfisk- og tørrfiskindustrien trekkes derimot frem som positive eksempler lønnsomhetsmessig. Klippfiskbedriftene har i gjennomsnitt en omsetning på bare vel 100 millioner kroner (s. 23) Tørrfiskprodusentene er enda mindre.
  2. Det er misvisende når meldingen i en graf på side 22 fremstiller det som om bearbeidingen av torskeråstoff er redusert. I perioden 2008 til 2013 er bearbeidet torskeråstoff økt fra ca 140 000 til 254 000 tonn. Det innebærer en økning på over 80 prosent, noe som må kunne hevdes å være meget respektabelt.
 
C. Juridiske bommerter

«Myndighetene har i dag ikke hjemmel til å pålegge fartøyeier å levere fangsten fersk» (side 52).

Etter forskrift om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelse av 12 september 2003 nr. 1131 heter det i § 3 om leveringsplikten.

«Eier av fartøy som nevnt i § 2 skal tilby fartøyets fangst, jf. § 4, i overensstemmelse med de vilkår som er fastsatt i konsesjonen for fartøyet».

Bestemmelsen er hjemlet i Lov om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova) av 6 juni 2008 nr. 37, § 11 (om nasjonal kvote, gruppekvote og distriktskvote). Her heter det

«Departementet kan fastsetje at ein del av den nasjonale kvoten eller ein del av gruppekvoten for ei eller fleire fartøygrupper skal leverast til tilverking ved landanlegg i bestemte distrikt (distriktskvote). Departementet kan fastsetje forskrifter om fordeling av og vilkår for utnytting av distriktskvoten.

Departementet kan fastsetje at ein del av den nasjonale kvoten eller ein del av gruppekvoten for ei eller fleire fartøygrupper skal leverast til ein bestemt bruk eller i ein bestemt tilstand».

Dette var klare ord for pengene: «skal leveres til tilverking» og «skal leverast til ein bestemt bruk eller i ein bestemt tilstand». Her må statsråd Aspaker være forblindet av egne ideologiske briller for å konkludere med at nei da, noen hjemmel finnes ikke.

Iht § 11 er det fastsatt tyngende vilkår i konsesjonene som tildeles trålerrederiene. Sml. f.eks statsråd Aspakers vedtak til fordel for Røkke:

«Leveringspliktige fangster skal leveres ferske» (Konsesjon gitt til Havfisk ASA, på m/s Gadus Neptun – vedtak i Fiskeridepartementet av 4 mars 2014 s. 7).

 I og med at departementet må være klinkende klar over jussen her, kan en lure på om de kan ha noe annet motiv enn å ønske å villede Stortinget? Det er mer enn betimelig at Stortinget utber seg en forklaring på at slike bastante og feilaktige uttalelser som presenteres som «Departementets vurdering» – altså noe som har vært overveiet av landets ypperste kompetanse på fiskeri og fiskerijuss – blir presentert for Stortinget.

 
6.Tiltak for økt lønnsomhet for industrien

Fiske med line gir er den fangstmetoden som kan drives med rimelig godt resultat over størsteparten av året. Linedrift gjør det også mulig å ta vare på fisken på en slik måte at kvaliteten blir best mulig siden fisken kommer om bord en av gangen. I tillegg er fiske med line skånsomt mot miljøet ved at det er selektivt, det vil si at arter som en ikke ønsker å fange blir i liten grad fanget eller påvirket. Det skader ikke vegetasjon og liv på havbunnen og det er lite energikrevende. Det slipper ut minimalt med CO2 og NOx. Dermed er det linefiske som best er i stand til å skaffe sjømatindustrien råstoff av høy kvalitet over store deler av året. Myndighetene bør derfor legge forholdene til rette for at en større del av råstoffet blir fanget med line. Den mest effektive måten å gjøre dette på, er å gi bonus til båter som fisker med line og leverer fangsten fersk på land. En del forutsetninger bør vurderes. Det bør være krav til en minste driftstid over året og at lina egnes på land slik det for øvrig praktiseres på Island.

En gradvis tilbakeføring av kvoter fra trålerne til kystflåten må gjennomføres dersom en skal kunne tilfredsstille den delen av markedet som er krevende og består av de mest betalingsvillige konsumentene. Dette markedet karakteriseres ved at det etterspør ferske produkter.  Kvotene må tilbakeføres på en slik måte at en sikrer seg at fisken bringes fersk på land i de områdene der kvotene opprinnelig tilhørte.

Ferskfiskordningen, det vil si at det gis ekstra kvoter for innblandingsfiske, primært for fiske i andre halvår, bør utvides. Dette kan gjøres ved å redusere trålernes kvoter.

 

Etter en tids sonderinger og forhandlinger er det nå formalisert et utstrakt samarbeid mellom FiFor og NSL. FiFor vil fortsatt bestå som organisasjon, men utad vil FiFor i hovedsak opptre i regi av NSL.
For den som følger med på hva som skjer i fiskerinæringen kommer ikke dette som en overraskelse. Felles interesser er hovedårsaken, og enigheten i de viktigste spørsmålene har kommet til uttrykk, blant annet i felles høringssvar. Tydeligst kom denne enigheten frem i kampen om Norges Sjømatråd, der vi i fellesskap nådde frem med vårt syn.
Sjømatindustrimeldingen viser med all tydelighet at sjømatbedriftene langs kysten trenger å stå sammen om en skal nå frem med et syn som fremmer bosetning, lokalt eierskap og fremtidige muligheter for å utnytte og utvikle ressursene, ikke bare dagens, men også fremtidens.
FiFor vil få et eget fagutvalg i NSL. Dette vil sikre at stemmen til over 30 medlemsbedrifter blir hørt innad i NSL. Utad vil FiFor og NSL bli en meget sterk stemme i Kyst-Norge.
Vi står nå fremfor avgjørelser i Stortinget som nærmest er et være eller ikke være for lokal verdiskapning på kysten. Da gjelder det å være best mulig rustet. Derfor er dette en meget viktig sak, ikke bare for medlemsbedriftene våre, men for hele kysten sier Steinar Eliassen i FiFor.
-Vi har lenge vært klar over at FiFor og NSL har et nokså likt næringspolitisk syn, sier daglig leder i NSL, Svein Reppe. Begge organisasjonene har innsett verdien av lokalt eierskap i sjømatnæringa, og det er derfor viktig for oss å arbeide politisk for at den skal opprettholdes. Dette gjør vi best ved å dra lasset i lag, fortsetter han.

REGJERINGENS FELLE TIL FISKEINDUSTRIEN

av Sigurd Rydland
Fisketilvirker og styremedlem i Fiskekjøernes Forening


Fiskeriministeren har som kjent nylig presentert regjeringens nye strategi for utvikling av rikets sjømatnæring. Dokumentet inneholder mye positivt, la det være sagt – Men dessverre kommer det i skyggen av det faktum at regjeringen ser ut til å ha bestemt seg for å gi bort nasjonens (allmenningen) viktigste ressurs til noen få rike familier – de «rettmessige» eierne av fisken i havet!
Rederne, som jeg på ingen måte mener å angripe, skal i henhold til norsk lov være forvaltere på vegne av fellesskapet – om de følger regelverket, eller om en vil - Noregs lover.
Hvorfor skriver politiet ut fartsbøter?
Regjeringen velger i praksis å skrive ut en evigvarende sjekk, i stedet for en bot for brudd på regelverket – les ikke oppfulgte forpliktelser om levering og bearbeiding til gitte fiskerisamfunn. Robin Hood ville vridd seg i smerte. Norges tidligere sentralbanksjef, jurist og økonom Eirik Brofoss som var sentral i oppbyggingen av norsk økonomi etter krigen snur seg nok i grava – i smerte over hvordan dagens politikere forvalter fellesskapets ressurser. Han ville reagert kraftig over den gradvise snikprivatiseringen av fellesskapets ressurser vi har vært vitne til de siste 30 årene. Dette har nok i stor grad kunnet skje fordi alt for mange på stortinget har et perifert forhold til både verdier og konsekvenser «langt der nord».
Om regjeringen ønsker å gi sine «gullkalver» fritt leide til å gjøre som de vil med våre ressurser, så kan jeg ikke skjønne annet enn at det først må gjennomføres en omfattende lovendring – der forhåpentligvis opinion og flertallet på Stortinget setter ned foten.
Siterer fra gjeldende lov om forvaltning av viltlevende ressurser:
§ 1. Formålet med lova er å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet - og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna. § 2 Retten til ressursane: Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg. § 3. Virkeområde: For å sikre at hausting og anna utnytting skjer i samsvar med føresegner fastsette i eller i medhald av lova, gjeld lova også for andre tiltak i samband med hausting og anna utnytting av fangst, så som omlasting, levering, landing, mottak, transport, oppbevaring, produksjon og omsetning.

Jeg er ikke jurist, men ser ikke noe med små skrift hær – forsøker derfor en tolkning:
Formålsparagrafen innleder med at forvaltningen skal sikre samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning – der innsatsfaktorene er ressurs, kapital og arbeid – samlet ikke hver for seg! På samme måte som rederne ikke kan fiske uten fiskere og kapital, kan heller ikke fiskeindustrien arbeide uten kapital og/eller fisk. Så enkelt! Loven er også klar på at det er sysselsetting og bosetting på norskekysten som gjelder. En kan altså ikke unnskylde seg med at verdiskaping skal regnes etter kapitalavkastning på flåteleddet alene– men summen av arbeid og kapital – som jeg for øvrig vil opplyse både Aspaker og Bakke - Jensen om at er selve definisjonen på begrepet verdiskapning.

Hvorfor regjeringen ønsker å fjerne bearbeidingsplikten og forbud mot ombordproduksjon, samt (i første omgang) regionalisere leveringsplikten er en gåte – som i innerste kretser kan ha en forklaring, men der min tolkning av lovhjemmelen nok ikke er fasiten. Om dette skulle bli gjennomført er det rimelig å anta at alt av fiskekvoter (som iht loven ikke er salgsvare) kommer til å sprette opp fra dyrt til svindyrt. Noe som igjen vil føre til at kvoter på kystfartøy følger etter i prising. Folketallet i verden stiger, fiskeressursene blir derfor bare mer og mer verdt.
Er det noen som lurer på hvor kvotene til slutt havner? Er det da noen som lurer på hvem som tar beslutningen når Norske eller Kinesiske hender skal i arbeid? CASH IS KING!

En må jo undre seg på hvorfor regjeringen heller ikke har tatt notis av Fiskeridirektoratets egen lønnsomhetsundersøkelse, som konkluderer med at kystflåten mellom 11-15 meter oppnår høyest verdiskapning både pr tonn og i forhold til % - vis andel av salg. Trål må også se seg slått på samme undersøkelse av sjarken under 11 meter. Det eneste Trål vinner på i undersøkelsen er bunnlinja i regnskapet – tankevekker?

Hvorfor haster dette slik akkurat nå? Nå som fiskerinæringa går bedre enn på veldig lenge, nå som oljenæringa er på nedtur, nå som arbeidsløsheten stiger, og nå som miljø og kortreist råstoff er viktigere enn noen gang før. Det er jo nettopp nå myndighetene må satse på norske hender i arbeid!

En kan jo bli paranoid av mindre, men det streifer meg også at både Høyre og Arbeiderpartiet mfl. har et sterkt ønske om utstrakt oljeboring i nordområdene. Når fiskeindustrien er borte blir det kanskje enklere å komme til kårfolket å spørre; dere trenger vel noe mer å leve av, eller?

Nå står det endelige slaget om fremtidens fiskerinæring på kysten, nå må kystfolket våkne!
Skal regjeringen få flertall må også venstre og KRF stemme for foreslått utradering av mange samfunn - med tilhørende statlig verditap. Min appell går også til alle politiske miljø, og nå spesielt til KRF og Venstre!

 

Røkke struper egen fiskeindustri, og lar mengdevis av fisk gå på frysehotellene for direkte utskipning utenlands. Det som het aktivitetsplikt er nivellert, arbeidsløshetstrygden betales av Staten. Fiskeriminister Aspaker sier at nei da, ingen brudd på aktivitetsplikten hos Røkke-eide Norway Seafood.

Milliardæren Røkke reiste på slutten av forrige og begynnelsen av dette århundre rundt på kysten og sjarmerte lokalpolitikere, “jentan på fileten”, statsminister Stoltenberg -  med flere.  Uten konkurranse, med lynhurtig behandling og til lave priser fikk han etter hvert hånd om vel 10 % av de norske kvotene av torsk, hyse og sei. Uer, blåkveite, reker og vanlig kveite er andre viktige fiskeslag.

Årsaken til manglende konkurranse var at folk med erfaring i næringa hadde innsett at trålerne hadde utspilt sin rolle når det gjaldt å forsyne en fiskeindustri som skulle drive lønnsomt i Norge.  Med leveringsplikt (av Svein Ludvigsen senere «latterliggjort» til tilbudsplikt) for trålerne mente de fleste andre aktørene i næringa at Røkke neppe var så dum at han ikke hadde en plan B. De andre var derimot ikke like frekk som Røkke – av mange også kalt pirat. Og det har vist seg at der var en langsiktig plan. Det er i fiskerettighetene verdiene befinner seg. Industrien på land og trålerne er blitt splittet i to selskap. Industrien drives så dårlig at den får Aspakers velsignelse til å stå i ro og vel etter hvert blir lagt helt ned for Røkkes del.  Tråldriften går derimot godt.  Det ble i vår betalt 64 millioner i utbytte fra Havfisk AS i Ålesund.  Selskapet rår nå over trålkvotene som ble tildelt lokale selskap i kommuner i Finnmark og Nordland for å sikre lokal næringsvirksomhet og bosetting. Pengene som skulle vært sårt tiltrengte inntekter for finnmark-kommunene smøres nå utover Havfisks aksjonærer på Vestlandet, utlandet og Aker brygge.

Aktivitetsplikten er klar: Som det heter i departementets brev til Havfisk ASA (10.2.2014): «Foredlingsvirksomhet er det primære, ikke trålerdrift, og derfor ble det satt vilkår om aktivitet.». Det heter videre at «Formålet med vilkåret er at eksisterende virksomhet og aktivitet skal opprettholdes».

Aktivitetsvilkåret lyder som følger: 

«Konsesjonene for å drive de aktuelle trålerne er knyttet til bestemt industrivirksomhet og vil ikke bli tillatt skilt fra denne virksomheten. Ved en eventuell nedleggelse eller reduksjon av industrivirksomhetene som Aker Seafoods Finnmark AS driver i Finnmark, vil ervervstillatelsene og torsketrålkonsesjonene for fartøyene som selskapet kontrollerer gjennom Hammerfest Industrifiske AS og Finnmark Havfiske AS, kunne bli trukket tilbake. En slik inndragning vil ikke nødvendigvis gjelde trålere/konsesjoner som inntil nå har vært eiet gjennom det anlegg som legges ned el. En inndragning vil blant annet bero på hvilke trålere/konsesjoner som faktisk har levert til det enkelte anlegg. 

På tross av trusler om inndragning: Aspaker aksepterer brudd på forutsetningene fra Røkke, mens andre næringsaktører må forholde seg til lover og regler. Det er godt kjent at Røkke ser muligheter der andre «ser veggen». Det skyldes at han har strategier for å skape nye rettslige løsninger som fremmer egen forretningsidé. Dette skjer gjennom lobbyisme og «belønninger» til politikere som skaper «åpninger» for selskapet.

Det bør være en opplagt sak for myndighetene å inndra trålkonsesjonene mot å betale Røkke tilbake den prisen han en gang ga for kvotene med tillegg av renter.  All den stund det har vært risikofritt å sitte med fiskerettigheter siden prisen har steget, og han i årevis har tjent godt på salget av fisken, bør rentesatsen være som for risikofrie lån.

For Kystens tankesmie,

Steinar Eliassen og Peter Ørebech, Tromsø

 

For Kystens tankesmie,

Steinar Eliassen og Peter Ørebech, Tromsø

Torbjørn Trondsen, Steinar Eliassen, Finn Nilsen, Arnold Jensen, Aina Nilsen, Gunn-Marie Fermann, Peter Th. Ørebech og Arne Luther Kystens Tankesmie
■■ Det er lett å si seg enig med Høyres introduksjon av Masterplanen for Marin forskning (lagt frem 1.9.15) om at «Havets ressurser har alltid vært viktige for Norge. En konkurransekraftig marin sektor vil gi verdiskaping til våre kystsamfunn, økt matproduksjon, nye energikilder og betydelige bidrag til det grønne skiftet». 

■■ Sjømatmarkedene er i sterk endring med forbrukere som etterspør og er villig til å betale godt for fersk kvalitetssjømat. Det er tilpasningen av produksjonen til denne etterspørselen som har gitt oppdrettsnæringen suksess. Nærmere 80 prosent av all laks eksporteres fersk. Torskefiskeriene har langt større problemer med å utnytte denne etterspørselen, selv om de samme kvalitetsorienterte forbrukerne er like betalingsvillige for fersk torsk som for fersk laks.  Fiskeridirektoratets tall viser da også at gjennomsnittsverdien av oppdretternes laks er om lag 30 kroner per kilo, mens den tilsvarende verdien av fiskernes torsk kun var 10 kr per kilo i 2014 (levende vekt). Første halvdel av 2015 ble om lag 30 prosent av all norsk torskefangst eksportert fersk til høyere priser enn for fryste og saltede produkter. En stor del av dette gikk imidlertid til foredling i utlandet og kun 4 prosent ble eksportert som fersk filet direkte inn i konsummarkedene med de aller høyeste eksportprisene. ■■■ Når næringen ikke tilpasser produksjonen til de best betalende markedene, illustrerer dette at fiskekvotene fordeles på en måte som ikke gir høyest mulig verdiskapning - verken for fiskerne, fiskeindustrien eller for kystsamfunnene.

■■ Paradokset er at fiskeriminister Elisabeth Aspaker i FiskeribladetFiskaren 21.8 erkjenner behovet for øket fleksibilitet i kvotefordelin
Trålstigen må ikke ligge fast
gen for å oppnå god lønnsomhet, så skriver hun samtidig at trålstigen ligger fast, noe som faktisk hindrer markedsfleksibilitet! "Fiskeridirektoratets tall viser at kystfisket også er mest lønnsomt. I perioden 2007 til 2013 var verdiskapningen av landet fangstverdi i den minste kystfiskeflåten i gjennomsnitt 10 prosent høyere enn i trålerflåten

■■ Trålstigen er en nøkkel som anvendes ved fordeling av torskekvoter mellom havfisketrålerne og fartøyer som fisker med passive redskaper, i hovedsak på kysten. Trålerflåten ble i sin tid tildelt fiskerettigheter og kvoter for å forsyne fiskeindustrien med fersk fisk for foredling, særlig i tider av året hvor kystfiskeflåten ikke var leveringsdyktige. Denne bærebjelken som Aspaker referer til i sin artikkel, er borte. Trålerne kan ikke daglig levere fersk fisk til en kvalitet
markedet etterspør. De er derfor i stor grad gått over til frysing og foredling om bord for direkte eksport utenom fiskeindustrien.

■■ Fiskeindustrien på land er på den andre siden blitt helt avhengig av kystfiskeflåten som kan levere dagsfersk fisk. Selv anlegg innen Aker-konsernet som disponerer egne trålere med fangstkonsesjoner og leveringsplikt til anleggene, er avhengig av å kjøpe fersk fisk fra kystflåten mens deres egne trålere leverer på fryselagre helt andre steder. 

■■ Fiskeridirektoratets tall viser at kystfisket også er mest lønnsomt. I perioden 2007 til 2013 var verdiskapningen av landet fangstverdi i den minste kystfiskeflåten i gjennomsnitt 10 prosent høyere enn i trålerflåten (55 prosent mot 45 prosent). En vesentlig forklaring på dette er at trålerflåten bruker 18-20 prosent av sine fangstinntekter til drivstoff mens de jager fisken i Barentshavet. Kystfiskeflåten bruker bare tredjeparten av trålerflåtens andel av fiskens landingsverdi til drivstoff (6%) i og med at de fanger fisken som har brukt egen energi på
svømmeturen inn til kysten. Flytting av kvoter fra trålerflåten til kystfiskeflåten vil derved være et meget godt klimatiltak når to tredjedeler av utslippene fra fiske på denne måten kan trekkes fra det norske CO2 regnskapet.

■■ Trålstigen er ikke skrevet inn i fiskerilovene, men er et kompromissvedtak på et landsmøte i Norges fiskarlag, som myndighetene har valgt å følge i praksis. Men det er Fiskeriministeren med ansvar for forvaltning av fellesskapets ressurser, som må ta grep for at ressursene høstes på en måte som øker verdiskapningen på kysten.

■■ Dette kan skje ved at kystfiskeflåtens fangstkapasitet bygges ut samtidig som kvotene i trålerflåten fases ut over en periode.  Det vil på lengre sikt gi bedre tilgang på fersk dagsfanget fisk, bedre verdiskapning i fangstleddet, mer verdiskapning i fiskeindustrien på steder med nærhet til fiskefeltene, og det vil være et godt bidrag til «det grønne skiftet» som politikerne ønsker

Av Torbjørn Trondsen og Peter Th Ørebech, professorer ved Norges fiskerihøgskole

og Steinar Eliassen, Administrerende direktør i Norfra AS, og styremedlemmer i Kystens tankesmie AS

Roger Solheim kombinerer rollen som spaltist i Nordlys og betalt kommunikasjonsrådgiver for næringslivet gjennom selskapet KREAB som i følge Wikipedia står for kreativ informasjon. Et eksempel på dette fant vi i Nordlys 18 september hvor Solheim promoterer næringsinteresser som gjennom det såkalte Tveteråsutvalget har fremmet ønsket om fri omsetning av fiskekvotene.

Problemet er at i den kombinerte rollen som spaltist og kommunikasjonsrådgiver får vi ikke vite hvem som har betalt for dette arbeidsstykket til Solheim. I annen tekstreklame i avisen merkes det «betalt innlegg». Dette er det samme kravet som stilles for forskere som får økonomisk støtte til forskning, men altså ikke fra kommunikasjonsrådgivere når de blir spaltister?

Det sikreste vi kan si om Solheims innlegg er at det vitner om liten innsikt i fiskerinæringa, bortsett fra at han tydeligvis har hørt familiens historier om sin farfars slit som fisker og luktet dårlig fisk. Det er lenge siden og har liten interesse for forståelse av fiskerinæringen i dag.

Fiskeressursene er selve det økonomiske fundamentet for næringslivets verdiskapning i kyst Norge. Næringen er meget internasjonalt orientert gjennom eksporten av sjømat til om lag 130 land rundt hele kloden. Denne verdiskapningen kan økes ytterligere ved å utnytte markedsetterspørselen etter fersk kvalitetsfisk levert av fartøyer som kan tilby fangstene daglig til landindustrien.

Fisken i havet tilhører etter loven «det norske folk i fellesskap». Det Solheim kaller spissfindige reguleringer, er de redskaper som fellesskapet har for å sikre at verdiskapningen blir best mulig for fellesskapet og fordelt til de samfunn som har opparbeidet hevd på utnyttelse av ressursen.

 De interesser Solheim promoterer vil privatisere og frata fellesskapet kontrollen med disse ressursene og overføre verdiskapningen fra kysten og til investorer i børsnoterte selskaper. Resultatet for samfunnet blir lavere verdiskapning av fiskeressursene og mindre tilgang for forbrukerne på kvalitetsfisk som lukter herlig fersk.

På årsmøtet ble følgende styre valgt:

Styreleder: Steinar Eliassen, Norfra AS. Tromsø. gjenvalgt
Nestleder: Ann-Kristin Kvalsvik,  Johan Kvalsvik AS, Akkarfjord
Styremedlem: Ola Telebond, Torsvågbruket AS, Torsvåg
Styremedlem: Thorvald Giæver,  Johs. H. Giæver AS, Havnnes

Varamedlemmer:
Jan Odin Olavsen, Olavsen AS,Steine, ny
Sigurd Rydland, Korsnes, Taste of North AS, gjenvalgt 

Ikke på valg:
Duncan Steel, Isanlegget AS, Mehamn
Sverre Solbakk, Sol Bac Export AS, Ålesund

Page 2 of 3

Nyheter

    Pressemeldinger

      Uttalelser

        Fifor i Media

          Go to top