Nyheter

Nyheter (29)

Statsekretær Trine Danielsen ville bare svare på to spørsmål under Årsmøtet i Bodø 28.august. Hun ba FiFor sende resterende spørsmål og innspill til NFD, så skulle de svare så godt de kunne i ettertid. FiFor sine innspill gikk på 6 tema og et oppsamlingspunkt. 

1. Fiskerikriminalitet
2. Skal havressursloven etterleves? 
3. Det Grønne skiftet
4. Utslipp av gråvann fra fiskemottak
5. Strukturerings konsekvenser
6. Kvoteøkning for torsk
Nedenfor er FiFor sine innspill vedlagt i sin helhet. 

På årsmøtet ble det lovet utkast til Smittevernveilder til FiFor sine medlemmer. Denne ligger nedenfor. Veilederen er et utgangspuntk som bør justeres i forhold til egne forhold. Er det utfordringer med nedlasting, kan dere kontakte Bjørg Nøstvold direkte. 

Regjeringen har Forslag til nasjonalt statistikkprogram 2021-2023 ute til høring.

FiFor synes dette er en viktig anledning til å spille inn tiltak som kan gjøre eksportstatistikken nøyaktig nok til å brukes i kampen mot fiskerikriminalitet. 

Les hele høringsnotatet her: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/horing---forslag-til-nasjonalt-statistikkprogram-2021-2023/id2704856/

Les hele Fifor sitt innspill under uttalelser.

 

Årsmøte i Fiskekjøpernes Forening avholdes på Raddison Blue i Bodø

27. og 28. august 2020

 

Årsmøte i Fiskekjøpernes Forening 30. og 31.august på Radisson Blu Hotel i Bodø.

Høring Kystfiskekvota.
Kystfiskeutvalgets innstilling som konkluderte med at kystens befolkning til alle tider har hatt tilgang til fisken i havet, ble kraftig barbert av myndighetene da bare 3000 tonn torsk ble avsatt til ordningen.  Slik ordningen ble innrettet, førte det lave kvantumet også til at kun en liten del av flåten i åpen gruppe fikk nyte godt av den avsatte kvota. 

De tilbudspliktige trålerne leverer i dag et råstoff der langt på vei 100 % er uegnet for lønnsom bearbeiding i Norge.  Det eksporteres i all hovedsak ubearbeidet og norsk fiskeindustri møter dette igjen i markedet.  Fisk fanget av norske trålere har dermed den stikk motsatte virkning for norsk fiskeindustri sammenlignet som trålfisken skulle bidra med.  I stedet for å trygge lønnsomme arbeidsplasser i fiskeindustrien river den grunnlaget vekk under norsk verdiskapning og bosetting langs kysten i Norge.

På denne bakgrunn mener Fiskekjøpernes Forening at kvoter i henhold til Kystfiskeutvalgets innstilling må økes og må gjelde for hele det området som har innsig av skrei. I første omgang må  minst 6000 tonn overføres fra trålernes torskekvote, og tilføres kystfiskeordningen. Virkeområdet må utvides til å omfatte kysten fra grensen mot Russland og til og med Nord-Trøndelag.  Det vil kunne gi de ca. 600 båtene i åpen gruppe som ifølge statistikken fisker mer enn 15 tonn en mulighet for en tilleggskvote på 10-15 tonn.

 Styret i Fiskekjøpernes Forening

Næringskomiteen
Stortinget
0026 Oslo                                                                Akkarfjord/Tromsø, 25.11.2017
 
«SJØKART FOR ØKT VERDISKAPNING I NORGE»
 
Fiskekjøpernes Forening (Fifor) observerer at Fiskeridepartementet fortsetter med sin mangeårige politikk med tilfeldige dispensasjoner. I den senere tid gjelder dette den såkalte «Hjeltnes-kvota» og «Klo-kvota».  Vedtakene føyer seg inn i rekken av innfall som medfører at vi står overfor en fullstendig uforutsigbar fiskeripolitikk.  Dette rammer næringsutøvere som befinner seg mellom knappe råstofftilførsler og markedet spesielt hardt.  Disse næringsutøverne er ofte hjørnesteinsbedrifter i sine lokalsamfunn og opplever nå at det ikke er likhet for loven. 
 
De ville fiskeressursene i Norge er fullt utnyttet og det kan ikke fortsette at Norge som tar mål av seg til å være verdens fremste sjømatnasjon har en fiskeripolitikk etter innfallsmetoden.  På denne bakgrunn krever Fifor at Stortinget nå starter arbeidet med å lage et «Sjøkart for økt verdiskapning av den norske fisken», med utgangspunkt i at det er fiskeressursene som er den knappe faktoren.  Dette må skje i overensstemmelse med Havressurslova, som ble vedtatt av et enstemmig Storting, gjeldende så seint som fra 1.1.2009. §1 «Formålet med lova er å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane …og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna»
 
Vi mener spesielt at det må legges vekt på hvordan man skal bedre kvaliteten – og dermed øke eksportverdien - på norske fiskeprodukter.  Fifor vil gjøre Stortinget oppmerksomhet på det forhold at omkring førti prosent av torsken fryses på sjøen.  Størsteparten av dette kvantumet eksporteres via sentrale fryseterminaler der verdiskapninga bare utgjør noen få øre pr kilo.  Torsken ender deretter opp som råstoff for såkalte «commodities», det vil si varer i det laveste prisleiet.  Denne produkttypen presser ned prisen på produkter med
 høy kvalitet som er produsert i Norge. De reduserer eksportverdien av de norske fiskeressursene og river grunnlaget unna norske arbeidsplasser. 
 
Fifor mener at blant annen følgende punkter må vektlegges:  
 
- Ferskt råstoff er norsk fiskerinærings fremste konkurransefortrinn, følgelig må en større del av fisken føres på land i fersk tilstand for å kunne bearbeides på en lønnsom måte i Norge - Med unntak av noen få uker i året, har alle Fifors medlemmer for lite  råstoff, følgelig må det føres en politikk som sikrer at det er mulig også for oss å konkurrere om fisken ut fra hvor dyktige vi er til å skape verdier av råstoffet. - Omstilling kreves fra å tenke kvantum til å tenke kvalitet og verdi  - Ressurskontrollen må styrkes kraftig - Trålstigen må nedtrappes - Fifor´s medlemmer opplever at strukturpolitikken gradvis har redusert - og i noen tilfeller utradert råstofftilførselen til vår industri. Noen få uker i året har de fleste tilfredsstillende tilgang, men strukturering og kvotesalg fører til at stadig flere verdiskapende helårsarbeidsplasser forsvinner, med det resultat et de erstattes av utenlandske sesongarbeidere. 
 
Resultatet kommer som følge av at politikken ikke er i tråd med Havressurslova - og fører igjen til at innovasjon og investeringer i industrien uteblir. 
 
 
Fifor bidrar gjerne med sin kompetanse for at nasjonen Norge skal få utarbeidet et Sjøkart for økt verdiskapning i Norge.
 
 
 
Styret i Fiskekjøpernes Forening    
 
 
Steinar Eliassen sign.     Ann Kristin Kvalsvik sign. Styreleder        Nestleder

Høringskommentarer fra Fiskekjøpernes Forening - Fifor

Pliktsystemet virker ikke.  Det har fiskeriminister Sandberg rett i.

Omstilling og endringsvilje er nødvendig!

Fifor har siden foreningen ble stiftet for 10 år siden fremholdt at trålerne ikke har fungert som leverandører av råstoff til fiskeindustri på mange tiår.  Som konsekvens må kvotene tilbakeføres til kystflåten.

 

1.Historien  

i. For å sikre jevnere råstofftilgang fikk fiskeindustribedrifter på 1960- og 70-tallet tildelt trålere som hadde leveringsplikt til de enkelte anlegg.  Foredlingsbedriftene fikk dispensasjon fra Deltakerloven (ref. 2.1.) til å eie trålere.  Trålerne ble aldri noen stor suksess siden heller ikke de fisket godt nok i den fiskefattige perioden om høsten. Fra slutten av 1980- tallet og utover 1990-tallet fungerte pliktene dårligere og dårligere. Ikke minst skyldtes dette at internasjonal fiskeindustri, blant annet med norsk råstoff, rev vekk grunnlaget for en lønnsom norsk produksjon av frossenfilet

ii. Etter EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 mistet norsk fiskeindustri en viktig del av sin omvendte tollbeskyttelse på råstoffet – industrien i EU måtte ikke lenger betale 12 prosent toll på norsk torsk, hyse og sei og ble følgelig langt sterkere konkurrenter for norsk filetindustri.

iii. Kina ble dessuten en stor importør av fryst råstoff utover 1990-tallet og ved bruk av dobbeltfrysing og billig arbeidskraft overtok landet markedet for fryst filet.

iv. Når markedet for fryst filet forsvant og det krevdes at filetindustrien la om til å produsere fersk filet, var råstoffet fra trålerne av for dårlig kvalitet til at det kunne bearbeides lønnsomt med norsk lønnsnivå. Kineserne kjøpte det meste av den fryste fisken, mens den ferske var for gammel til å bearbeides og selges som fersk filet ut fra Norge. Følgelig har en minimal, nesten ubetydelig, andel av de pliktbelagte kvotene blitt bearbeidet på land gjennom de senere år. (1,6 prosent ifølge fiskeriministeren). Råstoffet fra trålerne har dermed mistet sin betydning for sysselsettingen i fiskeindustrien i Nord-Norge.

v. På slutten av 1990-tallet var det innlysende at med de konsesjonsbetingelsene som påhvilte trålerne var det ikke mulig å få til en drift som var lønnsom ved å kombinere tråldrift og filetproduksjon. Trålerne var for dyre i drift og det råstoffet som kom på land var av for dårlig kvalitet. Derfor hadde Røkke omtrent ikke konkurranse da han på 1990-tallet startet oppkjøp av et stort antall filetbedrifter, med tilhørende trålerkonsesjoner. Det kan ikke observeres spor av at Røkke, mens han var eier, gjorde forsøk på å få til lønnsom drift på anleggene sine.  Norway Seafoods/Aker Seafoods rapporterte derfor aldri om overskudd i den perioden han var hovedeier i selskapet.  Ut fra egne utsagn fra Røkke, som ligger åpent på internett, må det uten forbehold kunne hevdes at Røkke alltid visste at konsesjonsvilkårene skulle overholdes. Han må imidlertid ha sett at trålkonsesjonene hadde et unikt potensial for verdistigning om han fikk satt konsesjonsvilkårene ut av spill.  Røkke og Nergård, med Sjømat Norge som støttespiller, klarte da også å få fiskeriminister Ludviksen til å omgjøre leveringsplikten til tilbudsplikt.  De var dermed kommet et godt stykke på vei til å gjøre trålkonsesjonene svært lønnsomme.

 

2. Konsekvenser av å følge forslagene i «Pliktmeldinga»

2.1. Ulovlig

Med dagens lovverk vil det være ulovlig å tillate Lerøy og Nergård å bli sittende med trålkonsesjoner. Det er de spesiell pliktene som er pålagt konsesjonene som i sin tid ga grunnlaget for at fiskeindustribedriftene fikk dispensasjon. Dersom de skal få eie fiskefartøy uten spesielle plikter, må Deltakerloven oppheves. Uten en Deltakerlov som krever at mer enn 50 prosent av fiskefartøyet eies av aktive fiskere, vil hvem som helst vil kunne eie fiskefartøy.  En vil også måtte regne med at norske fiskeressurser vil bli liggende åpent for utenlandsk eierskap.  Det er heller ikke mulig å se at forslagene i St.meld. 20 kan være i overensstemmelse med Havressurslova.

2.2. Verdiskapning

Begrensede kvoter er den knappe faktoren for å øke verdiskapningen i fiskeriene.  Mens man kan øke innsatsen av alle andre ressurser i fiskerinæringa, er tilgangen på fisk begrenset av kvoter.  Skal man øke verdiene av norske fiskeressurser er det følgelig nødvendig å legge størst vekt på å få størst mulig verdi ut av hvert kilo fisk. Det har aldri vært påvist stordriftsfordeler innen produksjon av hvitfisk – jfr. de økonomiske resultatene til Norway Seafoods og Nergård.   «Lokomotivet» for næringen, som daværende SND – nåværende Innovasjon Norge - mente å skape sammen med Røkke, har vært en tilnærmet katastrofe, både bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk.  I de to årene 2014 og 2015, som var historisk gode år for norsk fiskeindustri, var underskuddet i Norway Seafoods (NS) 109 millioner kroner. Dette til tross for at de delvis ikke ble belaste leie for anleggene sine av søsterselskapet Havfisk fordi NS aldri hadde vært i stand til å betale husleie. Forklaringen på at «lokomotiver» ikke fungerer, er at for å få maksimal verdiskapning ut av de ville ressursene, må en operere i optimalt samspill med naturen.  Store og stive system fungerer langt dårligere til dette enn små og fleksible aktører gjør. Markedet etterspør og betaler best for fersk fisk av god kvalitet.  Dermed er det direkte verdiødeleggende å fortsette å gi privilegier til trålere som enten lander fryst fisk – som er det som markedet er minst villig å betale for – eller fersk fisk som blir så gammel når den landes, at den ikke lar seg bearbeide maskinelt.  Det er en konsekvens av at trålerne er så store og dyre at de ikke vil kunne lande fisk etter bare to dagers fiske. Trålerne er også de som er desidert dårligst til å ta vare på restråstoffet.  Å la de største trålerne operere fritt, er derfor en ødeleggelse av verdifulle naturressurser.

2.3. Konkurransevridning

Til tross for at fisken som trålerne bringer på land aldri oppnår de høyeste prisene, er det nå blitt tillatt å samle så mange kvoter på hver tråler slik at fangstmaskinene er blitt så effektive at trålkvotene har fått svært stor verdi.  Pliktmeldingen legger opp til at det skal føres over verdier på ca. 200 millioner kroner pr trålkonsesjon, (etter fradrag av 20 %, ref. trålrederiet Hermes) til sammen 9,2 milliarder, til de som i dag disponerer de pliktbelagte trålkvotene.  Det vil innebære en konkurransevridning som vil gjøre situasjonen ulevelig for alle de fiskeprodusentene som ikke oppnår de samme privilegiene.  (Allerede i år erfarer vi andre aktører i bransjen en konkurransesituasjon fra Lerøy, og delvis fra Nergård, når det gjelder å kjøpe fisk, som ikke på noen måte forklares med prisene som de samme selskapene selger fisken for i markedet.) Dette tilsier at Lerøy alene vil ha kontroll over kvoter tilsvarende over 300 gjennomsnittlige kystfiskebåter.  Hver av de 10 trålene Lerøy disponerer vil få beholde 600 ganger (ca. 3000 tonn) større torskekvoter enn det båtene i Nord-Norge tilbys som kompensasjon. Vi øvrige aktører vil nødvendigvis bli tvunget til å gå rettens vei for å oppnå likhet for loven.  Forutsigbarheten, som ofte vektlegges i forbindelse med fiskernes investeringer, vil totalt forsvinne for oss andre fiskeprodusenter.

 

2.4. Klima og miljø

Trålerne gir de desidert største miljømessige fotavtrykkene.  Det skjer ved at bunntrålene ødelegger bunnvegetasjon og fanger uønsket bifangst av arter som ikke skal fiskes på som f. eks. uer (sebastes marinus,) blåkveite mm.  I tillegg slipper trålerne ut 3-4 ganger større mengder klimagasser pr kilo fanget fisk enn ved kystfiskerne gjør.

 

2.5. Avfolkning

Det mest alvorlige ved forslagene i Pliktmeldingen er at en fullstendig forrykkelse av konkurranseforholdene vil medføre at de bedriftene som ikke nyter godt av de privilegiene som foreslås, ikke vil være liv laget.  Det samme vil være tilfelle med samfunnene rundt.  Det vil måtte føre til konkurser og nedleggelser.  Sesongbedrifter vil oppstå for å ta imot store mengder fisk over kort tid.  Og i stedet for økt verdiskapning og stabile og gode lokalsamfunn, vil nordnorske utkantstrøk måtte se en høyst usikker og mørk fremtid i møte.

 

3. Nødvendige forutsetninger for økt verdiskapning i norsk fiskerinæring

 

3.1. Tilbakeføring av kvoter til kystflåten

Den mest åpenbare løsning for å øke verdiskapningen av våre fiskeressurser er over en viss tid å føre kvotene tilbake til kystfiskerne.  Dette kan gjøres slik at 10 prosent tilbakeføres hvert år.  All den stund det aller meste av trålfisken er uegnet til bearbeiding her i landet, vil trålerrederiene nødvendigvis måtte betale en ressursrente for de årene de fortsatt får beholde en del kvoter.  For lokalsamfunnene på kysten er dette absolutt ikke noen gunstig løsning å bli tilført «fjottpenger» i stedet for råstoff som skaper arbeidsplasser.

 

3.2. Krav til mest mulig stabile landinger

Norske fiskerier vil alltid måtte være sesongavhengige.  Som i de fleste andre private virksomheter vil aktiviteten variere over året. Det må vi også akseptere i vår næring. De kvotene som blir frigjort fra trålerne må imidlertid disponeres på en slik måte at de kommer hele samfunnet til gode.  De må for det første ikke være omsettelige.  For det andre må fisken landes fersk. For det tredje må det etableres en bonusordning slik at jevnest mulige landinger over året blir premiert. 

 

3.3. Krav til kvalitet

I Norge har vi et stor potensial for å forbedre kvaliteten på det råstoffet som bringes på land. Vi kan enkelt måle oss mot Island og respekten som islendingene viser i behandlingen av fisken.  Det er nødvendig å få på plass en sertifiseringsordning for fangstkapasitet pr båt pr døgn for å sikre at fangstene blir optimalt behandlet.

 

3.4. Fiskerikriminalitet

Det vil være nødvendig å komme fiskerikriminaliteten til livs. Det kan ikke være tvil om at det er myndighetenes ansvar.

 

3.5. Nødvendig å se næringa i sammenheng

Eidesen-utvalgets NOU 2016: 26 «En fremtidsrettet fiskerinæring» er på høring til slutten av april.  Vi mener at det er helt nødvendig at våre folkevalgte ser kvotene i torskefiskeriene i sammenheng med de øvrige kvotene i norske fiskerier.

Fiskekjøpernes Forening

For styret

Steinar Eliassen     Ann-Kristin Kvalsvik

Styreleder               Nestleder

Vi snakker om redere som har misbrukt ordningen og tilliten til politikerne i mange år.

Fisken som trålerne bare har lånt må føres tilbake til kystflåten. Dette må starte umiddelbart. Trålrederne kan tilbys å avvikle lånet av kvoter over ti år mot å betale en årlig godtgjørelse på 100 millioner kroner.

Sandberg tilbyr å gi fem tonn torsk til kystfiskebåter mot at hver tråler skal få beholde seks hundre ganger mer, det vil si tre tusen tonn torsk til hver tråler, til en verdi av seksti millioner kroner etter hans beregning.  Det skal skje hvert eneste år fremover.  Dette er belønningen til trålerrederne. For at de har klart å skyve på og manipulere med de klare vilkår som er nedfelt i konsesjonene som filetfabrikkene i sin tid fikk for å skaffe seg jevnere tilgang på råstoff.  Det kan ikke være tvil om at Røkke med flere har vært i ond tro og handlet på tross av interessene til lokalsamfunn og hele den norske fiskeindustrien.  Som råstoffleverandører hadde trålerne utspilt sin rolle helt fra Røkke kom på banen, men han så at de kunne bli god butikk dersom han fikk samlet flere kvoter pr. båt og solgte fisken direkte ut på verdensmarkedet.  Dessverre klarte han å tulle politikere som Ludvigsen og Stoltenberg rundt lillefingeren altfor lenge.  Men det kan ikke fortsette.

Trålerrederne kan umulig unnskylde seg med at de ikke forstår forpliktelser som for eksempel: «Blir ovennevnte vilkår ikke oppfylt, vil ervervs- og trålkonsesjon til de to nevnte fartøyene trukket tilbake».  Noen god sak i rettssystemet kan trålerredene umulig ha. For å foreta en nødvendig opprydding, foreslår Sandberg nå en konkurransevridning av en helt uhørt størrelse.  Det dreier seg om å overføre kvoteverdier for opp mot ti milliarder til et fåtall redere som også er fiskeprodusenter.  Disse produsentene/rederne møter vi andre fiskeprodusenter hver dag i markedet både når det gjelder å kjøpe og selge fisk.  Det sier seg selv at som eiere av pengemaskinene som trålerne nå utgjør, kan de fortsette å subsidiere drifta på land. De kan betale mer for fisken samtidig som de utkonkurrerer oss i markedet.  Vi andre vil ikke ha sjans å overleve.  Det vil heller ikke bli stor aktivitet i de fiskeværene der vi arbeider.  At regjeringen foreslår å handle i strid med Havressurslova og Deltakerloven er kronen på verket.

Fiskekjøpernes Forening

Steinar Eliassen, styreleder

Ann-Kristin Kvalsvik, nestleder

Duncan Steel, vara styremedlem

  •  Start 
  •  Prev 
  •  1  2  3 
  •  Next 
  •  End 
Page 1 of 3

Nyheter

    Pressemeldinger

      Uttalelser

        Fifor i Media

          Go to top