Nyheter

Nyheter (21)

Høringskommentarer fra Fiskekjøpernes Forening - Fifor

Pliktsystemet virker ikke.  Det har fiskeriminister Sandberg rett i.

Omstilling og endringsvilje er nødvendig!

Fifor har siden foreningen ble stiftet for 10 år siden fremholdt at trålerne ikke har fungert som leverandører av råstoff til fiskeindustri på mange tiår.  Som konsekvens må kvotene tilbakeføres til kystflåten.

 

1.Historien  

i. For å sikre jevnere råstofftilgang fikk fiskeindustribedrifter på 1960- og 70-tallet tildelt trålere som hadde leveringsplikt til de enkelte anlegg.  Foredlingsbedriftene fikk dispensasjon fra Deltakerloven (ref. 2.1.) til å eie trålere.  Trålerne ble aldri noen stor suksess siden heller ikke de fisket godt nok i den fiskefattige perioden om høsten. Fra slutten av 1980- tallet og utover 1990-tallet fungerte pliktene dårligere og dårligere. Ikke minst skyldtes dette at internasjonal fiskeindustri, blant annet med norsk råstoff, rev vekk grunnlaget for en lønnsom norsk produksjon av frossenfilet

ii. Etter EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 mistet norsk fiskeindustri en viktig del av sin omvendte tollbeskyttelse på råstoffet – industrien i EU måtte ikke lenger betale 12 prosent toll på norsk torsk, hyse og sei og ble følgelig langt sterkere konkurrenter for norsk filetindustri.

iii. Kina ble dessuten en stor importør av fryst råstoff utover 1990-tallet og ved bruk av dobbeltfrysing og billig arbeidskraft overtok landet markedet for fryst filet.

iv. Når markedet for fryst filet forsvant og det krevdes at filetindustrien la om til å produsere fersk filet, var råstoffet fra trålerne av for dårlig kvalitet til at det kunne bearbeides lønnsomt med norsk lønnsnivå. Kineserne kjøpte det meste av den fryste fisken, mens den ferske var for gammel til å bearbeides og selges som fersk filet ut fra Norge. Følgelig har en minimal, nesten ubetydelig, andel av de pliktbelagte kvotene blitt bearbeidet på land gjennom de senere år. (1,6 prosent ifølge fiskeriministeren). Råstoffet fra trålerne har dermed mistet sin betydning for sysselsettingen i fiskeindustrien i Nord-Norge.

v. På slutten av 1990-tallet var det innlysende at med de konsesjonsbetingelsene som påhvilte trålerne var det ikke mulig å få til en drift som var lønnsom ved å kombinere tråldrift og filetproduksjon. Trålerne var for dyre i drift og det råstoffet som kom på land var av for dårlig kvalitet. Derfor hadde Røkke omtrent ikke konkurranse da han på 1990-tallet startet oppkjøp av et stort antall filetbedrifter, med tilhørende trålerkonsesjoner. Det kan ikke observeres spor av at Røkke, mens han var eier, gjorde forsøk på å få til lønnsom drift på anleggene sine.  Norway Seafoods/Aker Seafoods rapporterte derfor aldri om overskudd i den perioden han var hovedeier i selskapet.  Ut fra egne utsagn fra Røkke, som ligger åpent på internett, må det uten forbehold kunne hevdes at Røkke alltid visste at konsesjonsvilkårene skulle overholdes. Han må imidlertid ha sett at trålkonsesjonene hadde et unikt potensial for verdistigning om han fikk satt konsesjonsvilkårene ut av spill.  Røkke og Nergård, med Sjømat Norge som støttespiller, klarte da også å få fiskeriminister Ludviksen til å omgjøre leveringsplikten til tilbudsplikt.  De var dermed kommet et godt stykke på vei til å gjøre trålkonsesjonene svært lønnsomme.

 

2. Konsekvenser av å følge forslagene i «Pliktmeldinga»

2.1. Ulovlig

Med dagens lovverk vil det være ulovlig å tillate Lerøy og Nergård å bli sittende med trålkonsesjoner. Det er de spesiell pliktene som er pålagt konsesjonene som i sin tid ga grunnlaget for at fiskeindustribedriftene fikk dispensasjon. Dersom de skal få eie fiskefartøy uten spesielle plikter, må Deltakerloven oppheves. Uten en Deltakerlov som krever at mer enn 50 prosent av fiskefartøyet eies av aktive fiskere, vil hvem som helst vil kunne eie fiskefartøy.  En vil også måtte regne med at norske fiskeressurser vil bli liggende åpent for utenlandsk eierskap.  Det er heller ikke mulig å se at forslagene i St.meld. 20 kan være i overensstemmelse med Havressurslova.

2.2. Verdiskapning

Begrensede kvoter er den knappe faktoren for å øke verdiskapningen i fiskeriene.  Mens man kan øke innsatsen av alle andre ressurser i fiskerinæringa, er tilgangen på fisk begrenset av kvoter.  Skal man øke verdiene av norske fiskeressurser er det følgelig nødvendig å legge størst vekt på å få størst mulig verdi ut av hvert kilo fisk. Det har aldri vært påvist stordriftsfordeler innen produksjon av hvitfisk – jfr. de økonomiske resultatene til Norway Seafoods og Nergård.   «Lokomotivet» for næringen, som daværende SND – nåværende Innovasjon Norge - mente å skape sammen med Røkke, har vært en tilnærmet katastrofe, både bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk.  I de to årene 2014 og 2015, som var historisk gode år for norsk fiskeindustri, var underskuddet i Norway Seafoods (NS) 109 millioner kroner. Dette til tross for at de delvis ikke ble belaste leie for anleggene sine av søsterselskapet Havfisk fordi NS aldri hadde vært i stand til å betale husleie. Forklaringen på at «lokomotiver» ikke fungerer, er at for å få maksimal verdiskapning ut av de ville ressursene, må en operere i optimalt samspill med naturen.  Store og stive system fungerer langt dårligere til dette enn små og fleksible aktører gjør. Markedet etterspør og betaler best for fersk fisk av god kvalitet.  Dermed er det direkte verdiødeleggende å fortsette å gi privilegier til trålere som enten lander fryst fisk – som er det som markedet er minst villig å betale for – eller fersk fisk som blir så gammel når den landes, at den ikke lar seg bearbeide maskinelt.  Det er en konsekvens av at trålerne er så store og dyre at de ikke vil kunne lande fisk etter bare to dagers fiske. Trålerne er også de som er desidert dårligst til å ta vare på restråstoffet.  Å la de største trålerne operere fritt, er derfor en ødeleggelse av verdifulle naturressurser.

2.3. Konkurransevridning

Til tross for at fisken som trålerne bringer på land aldri oppnår de høyeste prisene, er det nå blitt tillatt å samle så mange kvoter på hver tråler slik at fangstmaskinene er blitt så effektive at trålkvotene har fått svært stor verdi.  Pliktmeldingen legger opp til at det skal føres over verdier på ca. 200 millioner kroner pr trålkonsesjon, (etter fradrag av 20 %, ref. trålrederiet Hermes) til sammen 9,2 milliarder, til de som i dag disponerer de pliktbelagte trålkvotene.  Det vil innebære en konkurransevridning som vil gjøre situasjonen ulevelig for alle de fiskeprodusentene som ikke oppnår de samme privilegiene.  (Allerede i år erfarer vi andre aktører i bransjen en konkurransesituasjon fra Lerøy, og delvis fra Nergård, når det gjelder å kjøpe fisk, som ikke på noen måte forklares med prisene som de samme selskapene selger fisken for i markedet.) Dette tilsier at Lerøy alene vil ha kontroll over kvoter tilsvarende over 300 gjennomsnittlige kystfiskebåter.  Hver av de 10 trålene Lerøy disponerer vil få beholde 600 ganger (ca. 3000 tonn) større torskekvoter enn det båtene i Nord-Norge tilbys som kompensasjon. Vi øvrige aktører vil nødvendigvis bli tvunget til å gå rettens vei for å oppnå likhet for loven.  Forutsigbarheten, som ofte vektlegges i forbindelse med fiskernes investeringer, vil totalt forsvinne for oss andre fiskeprodusenter.

 

2.4. Klima og miljø

Trålerne gir de desidert største miljømessige fotavtrykkene.  Det skjer ved at bunntrålene ødelegger bunnvegetasjon og fanger uønsket bifangst av arter som ikke skal fiskes på som f. eks. uer (sebastes marinus,) blåkveite mm.  I tillegg slipper trålerne ut 3-4 ganger større mengder klimagasser pr kilo fanget fisk enn ved kystfiskerne gjør.

 

2.5. Avfolkning

Det mest alvorlige ved forslagene i Pliktmeldingen er at en fullstendig forrykkelse av konkurranseforholdene vil medføre at de bedriftene som ikke nyter godt av de privilegiene som foreslås, ikke vil være liv laget.  Det samme vil være tilfelle med samfunnene rundt.  Det vil måtte føre til konkurser og nedleggelser.  Sesongbedrifter vil oppstå for å ta imot store mengder fisk over kort tid.  Og i stedet for økt verdiskapning og stabile og gode lokalsamfunn, vil nordnorske utkantstrøk måtte se en høyst usikker og mørk fremtid i møte.

 

3. Nødvendige forutsetninger for økt verdiskapning i norsk fiskerinæring

 

3.1. Tilbakeføring av kvoter til kystflåten

Den mest åpenbare løsning for å øke verdiskapningen av våre fiskeressurser er over en viss tid å føre kvotene tilbake til kystfiskerne.  Dette kan gjøres slik at 10 prosent tilbakeføres hvert år.  All den stund det aller meste av trålfisken er uegnet til bearbeiding her i landet, vil trålerrederiene nødvendigvis måtte betale en ressursrente for de årene de fortsatt får beholde en del kvoter.  For lokalsamfunnene på kysten er dette absolutt ikke noen gunstig løsning å bli tilført «fjottpenger» i stedet for råstoff som skaper arbeidsplasser.

 

3.2. Krav til mest mulig stabile landinger

Norske fiskerier vil alltid måtte være sesongavhengige.  Som i de fleste andre private virksomheter vil aktiviteten variere over året. Det må vi også akseptere i vår næring. De kvotene som blir frigjort fra trålerne må imidlertid disponeres på en slik måte at de kommer hele samfunnet til gode.  De må for det første ikke være omsettelige.  For det andre må fisken landes fersk. For det tredje må det etableres en bonusordning slik at jevnest mulige landinger over året blir premiert. 

 

3.3. Krav til kvalitet

I Norge har vi et stor potensial for å forbedre kvaliteten på det råstoffet som bringes på land. Vi kan enkelt måle oss mot Island og respekten som islendingene viser i behandlingen av fisken.  Det er nødvendig å få på plass en sertifiseringsordning for fangstkapasitet pr båt pr døgn for å sikre at fangstene blir optimalt behandlet.

 

3.4. Fiskerikriminalitet

Det vil være nødvendig å komme fiskerikriminaliteten til livs. Det kan ikke være tvil om at det er myndighetenes ansvar.

 

3.5. Nødvendig å se næringa i sammenheng

Eidesen-utvalgets NOU 2016: 26 «En fremtidsrettet fiskerinæring» er på høring til slutten av april.  Vi mener at det er helt nødvendig at våre folkevalgte ser kvotene i torskefiskeriene i sammenheng med de øvrige kvotene i norske fiskerier.

Fiskekjøpernes Forening

For styret

Steinar Eliassen     Ann-Kristin Kvalsvik

Styreleder               Nestleder

Vi snakker om redere som har misbrukt ordningen og tilliten til politikerne i mange år.

Fisken som trålerne bare har lånt må føres tilbake til kystflåten. Dette må starte umiddelbart. Trålrederne kan tilbys å avvikle lånet av kvoter over ti år mot å betale en årlig godtgjørelse på 100 millioner kroner.

Sandberg tilbyr å gi fem tonn torsk til kystfiskebåter mot at hver tråler skal få beholde seks hundre ganger mer, det vil si tre tusen tonn torsk til hver tråler, til en verdi av seksti millioner kroner etter hans beregning.  Det skal skje hvert eneste år fremover.  Dette er belønningen til trålerrederne. For at de har klart å skyve på og manipulere med de klare vilkår som er nedfelt i konsesjonene som filetfabrikkene i sin tid fikk for å skaffe seg jevnere tilgang på råstoff.  Det kan ikke være tvil om at Røkke med flere har vært i ond tro og handlet på tross av interessene til lokalsamfunn og hele den norske fiskeindustrien.  Som råstoffleverandører hadde trålerne utspilt sin rolle helt fra Røkke kom på banen, men han så at de kunne bli god butikk dersom han fikk samlet flere kvoter pr. båt og solgte fisken direkte ut på verdensmarkedet.  Dessverre klarte han å tulle politikere som Ludvigsen og Stoltenberg rundt lillefingeren altfor lenge.  Men det kan ikke fortsette.

Trålerrederne kan umulig unnskylde seg med at de ikke forstår forpliktelser som for eksempel: «Blir ovennevnte vilkår ikke oppfylt, vil ervervs- og trålkonsesjon til de to nevnte fartøyene trukket tilbake».  Noen god sak i rettssystemet kan trålerredene umulig ha. For å foreta en nødvendig opprydding, foreslår Sandberg nå en konkurransevridning av en helt uhørt størrelse.  Det dreier seg om å overføre kvoteverdier for opp mot ti milliarder til et fåtall redere som også er fiskeprodusenter.  Disse produsentene/rederne møter vi andre fiskeprodusenter hver dag i markedet både når det gjelder å kjøpe og selge fisk.  Det sier seg selv at som eiere av pengemaskinene som trålerne nå utgjør, kan de fortsette å subsidiere drifta på land. De kan betale mer for fisken samtidig som de utkonkurrerer oss i markedet.  Vi andre vil ikke ha sjans å overleve.  Det vil heller ikke bli stor aktivitet i de fiskeværene der vi arbeider.  At regjeringen foreslår å handle i strid med Havressurslova og Deltakerloven er kronen på verket.

Fiskekjøpernes Forening

Steinar Eliassen, styreleder

Ann-Kristin Kvalsvik, nestleder

Duncan Steel, vara styremedlem

Fiskekjøpernes Forening og Norske Sjømatbedrifters Landsforening er sterkt imot å starte oljeleting i oljefeltet Nordland 7 og alle andre områder utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.
Livet i havet
Området det dreier seg om er trolig det mest fiskerike i verden.  Det er gyte- eller oppvekstområde for verdens rikeste torske- og sildestammer.  I tillegg gyter sei, hyse og kveite, uer og en rekke andre arter her.  Det er ingenting som forsvarer at Norge - som forvalter av noen av verdens rikeste fiskeressurser - setter disse ressursene i fare ved utslipp av giftige stoffer og ved sprengning av seismikk.
Utslipp av klimagasser
Myndighetene våre har sluttet seg til Parisavtalen som tilsier at det trengs opp til 70 % kutt i utslipp av klimagasser.  Olje- og gassutvinningen har de de største utslippene i Norge.  Det er alminnelig enighet om (med 99 % sikkerhet) at mesteparten av de påviste reservene av olje, gass og kull må bli liggende urørt om kloden skal være beboelig i fremtiden.
Økonomi
Norge er i den lykkelige situasjon at vi er blant de rikeste land i verden.  Er det da rimelig at det er vi som fortsatt skal satse på å tjene penger på olje og gass?  Burde det ikke overlates til de fattigste land i verden ta opp den siste oljen? Innen fiskerisektoren har vi dessuten langt større potensial for å skape arbeidsplasser i Nord-Norge enn oljeindustrien dersom mer av fisken landes fersk og med kvalitet - og ikke havner i Kina via kjempetrålere.

Steinar Eliassen
Styreleder                                                               
Fiskekjøpernes Forening                                            
Telefon: 916 02 420                                                     
Jurgen Meinert
Fagsjef
Norske Sjømatbedrifters Landsforening
Telefon: 920 45 445

Åpent Skriv til Fiskeriministeren 

Journalkrav i Landingsforskriften.

Den 1. januar 2017 innføres forskriften. Alle som kjøper/produserer fisk skal føre en journal hvor innkjøp, salg, lagervare og varer i produksjon skal redegjøres for til enhver tid. I tillegg skal summen av innkjøpt fisk minus solgt fisk være lik null, hensyntatt lagerbeholdninger.

Den 9. september 2016 spurte Torgeir Knag Fylkesnes (SV) fiskeriminister Per Sandberg (FRP) følgende: Hva er forholdet mellom fangst og eksport av torsk, iberegnet import og innenlands konsum?

I sitt svar, 19. september sier ministeren blant annet at det ikke er mulig å finne korrekte tall da eksporttall ikke kan føres tilbake til fangststatistikken!

Journalkravet i landingsforskriften pålegger alle som kjøper/produserer fisk å gjøre nettopp det, og det må være korrekt. Vi konstaterer at fiskeriministeren ikke får det til, og Fiskeridepartementet oppfyller dermed ikke kravene til journalføring i den nye landingsforskriften.

Hva med Fiskeridirektoratet, klarer de å oppfylle journalkravet? Fifor og NSL oppfordrer Direktoratet til å prøve ut journalføringen gjennom å bruke totaltallene for innkjøp og salg, over hele år i Norge, en journalføringstest på de totale, reelle tall for så mange år at lagerendringer kan sees bort fra. 

Summen skal være lik 0 (det skal ikke selges mer eller mindre enn det som landes). Dersom resultatet viser et avvik så må det forklares. Omregningsfaktoren fra rund til sløyd vekt settes til 1,5. Direktoratet får en mye lettere oppgave enn kjøpere/produsenter da de ikke trenger å føre inn og ut av produksjon, her er det bare start/sluttallene som gjelder. De faste utbyttetallene for filet, saltfisk og tørrfisk må de selvfølgelig bruke i beregningen.

Fifor/NSL venter spent på resultatet som Direktoratet kommer frem til, både når det gjelder forskriftens gjennomførbarhet, og ikke minst eventuelle avvik med forklaringer. Dersom det er et avvik som viser større salg enn innkjøp så tillater vi oss å spørre om alle kan benytte den samme avviksprosenten til sin fordel.

For Norske Sjømatbedrifters Landsforening(NSL)  For Fiskekjøpernes Forening(Fifor)

Sigurd Rydland                                                              Duncan Steel

ÅRSMØTE
FISKEKJØPERNES FORENING 


Sted: Radisson Blu Plaza Hotel, Oslo Tidspunkt: 01.-02. SEPTEMBER 2016 Kl.: 11.30 


11:30     Lunch
12:30     Åpning. Velkommen ved styrets leder.

SAKSLISTE:
1. Konstituering a) fortegnelse over deltakere b) valg av møteleder c) valg av sekretær d) valg av to personer til å underskrive protokoll fra årsmøte e) godkjenning av innkalling og dagsorden  
13:00
2. Tilrettelegge for en politikk for økt verdiskaping i fiskeindustrien.    - Innleder: Statssekretær NFD Ronny Berg, FRP    -        Medlem av Stortingets næringskomité Torgeir Knag Fylkesnes, SV 
- Hvilken rolle skal  fiskeindustrien/landindustrien ha? 
3. Skal vi ha en fiskeripolitikk som tar vare på lokalsamfunnene og de små fiskemottakene? -   - Innleder: Medlem av Stortingets næringskomité Ingrid Heggø, AP          Medlem av Stortingets næringskomité Geir Pollestad, SP 
 - Nødvendige og forutsigbare rammebetingelser. 
4. Evaluering av levendefangst-ordningen.     - Innleder : Sigurd Rydland 
- Leveringsplikt og kvotesystem til landanlegg - Økonomisk hensyn også til landanleggene. - Ressurskontroll 
 
DAG 2 - OPPSTART KL. 09.30 
5. Regnskap m/ styrets beretning. 6. Valg Styret 2015 har bestått av følgende medlemmer:
Medlemmer på valg 2016:
Valgkomiteens forslag
Leder Steinar Eliassen X  Styremedlem Ann Kristin Kvalsvik   Styremedlem Duncan Steel X  Styremedlem Thorvald Giæver   Styremedlem Sverre Solbakk X  Styremedlem Ola Telebond      Varamedlem Sigurd Rydland   Varamedlem Jan Odin Odinsen      Valgkomite Geir Børre Johansen X  Valgkomite Helge Haug X

 
 

Foreløpig høringsuttalelse til Eidesen-utvalget

Fra Fiskekjøpernes Forening

Oslo, 15. mars 2016

 
1.BAKGRUNN
 

MED LOV SKAL LAND BYGGES OG IKKE MED ULOV ØDES, heter det i et av de eldste skrifter som vår kultur bygger på. (Håvamål)

 

HAVRESSURSLOVEN

§ 1.Formål

Formålet med lova er å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.

 

§ 2.Retten til ressursane

Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg.

Utgangspunktet for norsk fiskerinæring er at tilgjengelige fiskekvoter er langt mindre enn næringas kapasitet til å fiske og til å produsere. De kvanta fisk som er tilgjengelige er også langt mindre enn hva markedet etterspør. Spesielt gjør dette seg gjeldende for fersk hvitfisk med unntak av noen få uker i toppsesongen. Dette er en utvikling som er blitt klart sterkere de siste par årene.

Torskekvoten i Barentshavet har vært historisk høy med en million tonn i 2013 og 2014. I 2015 og 2016 er kvota på omtrent 900 tusen tonn. Vi har da opplevd at med en nedgang i kvantum på ti prosent er pris til fisker økt med hundre prosent. Det som er spesielt påtagelig gjennom de siste månedene, er at prisen for fersk torsk er skutt i været. Særlig gjelder dette fisk med den beste kvaliteten, der det knapt noen sinne har vært betalt bedre priser. Betydelige kvanta hel fersk torsk har vært solgt for over åtti kroner pr kilo. Det tilsvarer tre ganger mer enn det som fryst torsk har vært solgt for. Fersk torskefilet oppnådde de to første måneden i år 20 % høyere pris enn tilsvarende fryst. For å oppnå denne merprisen kreves det at fisken behandles med omtanke hele veien frem til konsument. Fisker må ha omtanke for den behandlinga fisken får allerede før den kommer om bord i fartøyet, mens det er om bord og under lossing. Produsent må være omhyggelig i sin håndtering under sortering og pakking. For at fisken skal ha størst mulig verdi for distributøren, må også transporten være av høy kvalitet. Det sier seg selv at det kreves ekstra arbeid for å hente ut denne merverdien. Men som regnskapene til de fleste aktørene i næringa viser de siste par årene, så har det vært et lønnsomt merarbeid.

 2. ØKT VERDISKAPNING - SAMMENLIGNING MED LAKS

Den store merprisen som laks oppnår i forhold til torsk bør være et stort tankekors for norske myndigheter og norske næringsutøvere. I årets to første måneder ble det eksportert nesten fire ganger mer hel laks enn hel torsk. Prisen for fersk laks var den doble av fryst torsk – 55 kroner mot 27 kroner pr kilo. Fersk torsk oppnådde nesten 10 kr mer pr kilo enn fryst. Mens bare vel halvparten (54 %) av norsk hel torsk ble eksportere fersk, ble nesten 100 prosent (98 %) av den hele laksen eksportert i fersk tilstand. Dette høye prisen for laks oppnås til tross for at villfanget fisk generelt har bedre omdømme hos de fleste forbrukerne - og spesielt de kresne og kjøpesterke - enn oppdrettet fisk har. Det bør i første omgang være en rimelig målsetting å oppnå samme pris pr kilo torsk som pr kilo laks. Med dagens kvoter på torsk vil dette innebære en verdiøkning på seks milliarder kroner i året for norsk fiskerinæring.

 

3..STRUKTURKVOTER I KYSTFLÅTA

Strukturering i kystflåten har gitt grunnlag for større lønnsomhet, men struktureringa har også hatt betydelige negative konsekvenser.

Nofima-rapporten fra undersøkelsen i 2014 om utviklinga av kvaliteten på snurrevadfanget og linefanget fisk er trist lesning. Fra 2004 hadde kvaliteten på den førstnevnte blitt betydelig dårligere, mens linefanget fisk var like god som ti år tidligere. Den nærmest skandaløst dårlige kvaliteten på snurrevadfanget hyse som har vært referert i media, og som vi i bransjen kjenner godt til, innebærer en enorm ressurssløsing. Dette skjer fordi at det blir for knapp tid til å ta alle kvotene – den minst verdifulle fisken, som kanskje krever litt ekstra arbeid, blir mest skadelidende.

Et annet viktig moment er at store torskekvoter gir så god inntjening at det blir lite interressant å fiske etter andre fiskeslag. Sesongene blir korte og hektiske med stort utbud av fisk på kort tid. Prisene blir lavere enn de hadde behøvd å være dersom det samme kvantumet ble spredt over en lenger fangstperiode.

Det kan konkluderes med at store kvoter ofte gir lavere kvalitet og lavere verdi enn det som med litt mindre kvoter rimelig enkelt kan oppnås.

 

4. TILBUDSPLIKTIGE TRÅLKVOTER

Kvotene/fiskeleveransene fra de leveringspliktige eller tilbudspliktige trålerne har totalt mistet sin betydning som råstoff til industrien.

Fra 2. januar og frem til 14. mars i år har all leveringspliktig torsk vært usolgt på auksjon. (Se vedlegg.) Dette betyr at fisken går tilbake til rederiet som nærmest kan gjøre hva det vil med fisken. Årsaken til at fisken e usolgt er enkel å forklare. Kvaliteten på trålfisken, enten den leveres fersk eller fryst, har ikke høy nok kvalitet til å gi ferdigprodukter som kan produseres lønnsomt i Norge. Prisen på auksjon for trålfisken skal være gjennomsnittet av annen torsk som er omsatt i samme område siste 14 dager. Riktignok leveres det en del fryst råstoff til klippfiskindusrien for produksjon av produkter i lavpriskategorien, men dette er ikke fisk som leveres under tilbudsplikten, jfr. uttalelse til adm.dir. Torvanger på seminar i Tromsø 3. mars 2016 der han bekreftet at den leveringspliktige fisken ikke var aktuell for Nergård å bearbeide.

Kontrollen som en del bedrifter har med store trålkvoter, innebærer en enorm og urimelig konkurransevridning til fordel for disse bedriftene. Datterselskapene i Aker, Norway Seafood og Havfisk, sine regnskap i fjor viser dette tydelig. Mens Havfisk hadde et overskudd på 228 mill i fjor var underskuddet i det førstnevnte 38 mill kroner. Overskuddet på sjøen kan benyttes til å dekke underskuddet på land. Det er ytterligere mer påtagelig at resultatet til Havfisk kom til tross for at fisken de lander ikke kan regnes som den beste kvaliteten, men nærmest sekunda vare, fisk fryst i 50 kilos blokker. Hvilke verdier kunne ikke vært skapt om fisken var av topp kvalitet?

For å opprettholde den såkalte aktivitetsplikten på sine landanlegg, er trålerrederne avhengige av å kjøpe fisk fra kystflåten. Med overskuddet fra sjøsiden til å dekke underskudd på land, er de i stand til å kjøpe fisken dyrere og selge den billigere enn andre aktører. Kvantum virker å være viktigere enn pris og kvalitet. Det er erfaringa til mange konkurrenter. Slike verdier er ikke med på å fremme norsk fiskerinæring.

Dersom noen produsenter skal rå over kvoter, slik de gjør som har trålere med tilbudsplikt, vil det være rimelig at samtlige produsenter i de aktuelle regionene får sin andel. Etter regjeringas forslag gjelder dette de tre nordligste fylkene.

 

HVORDAN BØR TILDELING AV KVOTER VÆRE I FREMTIDA DERSOM §§ 1 OG 2 I HAVRESSURSLOVEN SKAL ETTERLEVES?

-          Trålstigen bør nedtrappes.

-          Lineflåten som leverer fersk fisk bør få kvotebonus, men med krav om minimum driftstid.

-          Kvotebonus til levendelagring bør fortsette.

-          Ferskfiskbonusen bør utvides

-          Det må tas hensyn til at den minste flåten har den beste lønnsomheten.

-          Det bør vurderes om fiskeprodusenter skal ha lov til å være majoritetseiere i flåte – herunder åpenbare selskapskonstellasjoner a-la Norway Seafoods/Aker og om fiskere skal ha anledning til å eie landanlegg. Vertikal integrering har vært en gedigen fiasko i norsk fiskerinæring og ført til lavere verdiskapning enn det som er potensialet i våre begrensede fiskeressurser.

Bård Bjerkholt har en kommentar i Dagens Næringsliv den 12.2. med overskrifta «Sjark i solnedgang».  Der avslører han at innsikten i hvordan større verdier kan skapes av torsken vår, er svært mangelfull i Oslofjordbotn. 

Han hevder helt feilaktig at det er motsetning mellom en konkurransedyktig sjømatnæring og distriktspolitikk.  Tvert imot er utgangspunktet at vi har begrensede fiskeressurser og utfordringen er å skape størst mulig verdier av disse.  En mulighet er å fiske alt på en såkalt effektiv måte.  Regnet i tonn vil vi da være effektive, og etter Bjerkholts syn tilsier teknologisk utvikling at vi bør satse på å selge blokker med fryst torsk - det billigste torskeproduktet vi eksporterer fra Norge.  Skal vi oppnå de høyeste prisene og den beste kvaliteten, er vi nødt til å sørge for at fisken landes få timer etter at den er fanget.  Det må nødvendigvis skje mange steder på kysten.  Da kan den selges som delikatesse i kresne restauranter eller i de dyreste fiskediskene. Tjue års markedsarbeid har gjort det mulig å få gjennomslag i markedet for Skrei®.   Det har ført til at vi i år har oppnådd priser opp til tre ganger høyere for Skrei® enn trålernes fryste torsk!  Det innebærer en merpris på over femti kroner pr. kilo. Kun enkel regning er påkrevd for den som vil forstå hvilke muligheter vi har. Multipliser for eksempel tre hundre millioner kilo (det er knapt ¾ av årets torskekvote) med femti kroner. Mens over åtti prosent av laksen eksporteres fersk hel, blir under 10 prosent av torsken solgt som Skrei®. I år er det fjerde året på rad vi har historisk stor torskekvote. Den utgjør likevel ikke mer enn omtrent en tredel av vår produksjon av oppdrettslaks. Neste år er det varslet en reduksjon på ti prosent, men kvota vil da fortsatt være omtrent 25 prosent over gjennomsnittet siste sytti år. 

I tillegg til trålernes tvilsomme lønnsomhet, behøver trålerne fem ganger så mye drivstoff og slipper ut tilsvarende mer CO2 enn kystflåten pr kilo fisk. Trålerne raserer dessuten havbunnen, selv om de ikke lenger får lov til det i de mest sårbare områdene. Fiskeflåten refunderes mineraloljeavgiften, og dermed oppnår også trålerne fem ganger så mye statsstøtte som kystflåten.

Det er overhodet ikke nostalgi som begrunner at vi ikke trenger trålere for å skape verdier av de knappe fiskeressursene våre.  Røkke-selskapet Norway Seafoods er ikke i stand til å tjene penger. Det har tap som overstiger 200 millioner kroner siste fem år.  Vårt selskap, som baserer seg på kystfanget fisk, har til sammenligning hatt en avkastning på investert kapital på tjue prosent siste par år.   

Vi kystboere kan ikke på noen måte forsone oss med at de som har fått hånd om konsesjoner på betingelse av å skape størst mulig verdier ut av fellesskapets fiskeressurser, skal få fortsette å gjøre en elendig jobb ut fra både økonomiske og økologiske kriterier. Hele vår kystkultur, som er grunnlaget for å kunne høste ressursene våre på en optimal måte, settes i fare. 

Steinar Eliassen, adm. dir. Norfra AS

Steinar Eliassen i Fifor overrekker Motmeldinga til stortingrepresentant Frank Bakke-Jensen 19.1.2016.

Motmelding til  
Meld. St. 10 (2015-2016) – En konkurransekraftig sjømatindustri  
Fiskekjøpernes Forening – Fifor Norske Sjømatbedrifters Landsforening - NSL

Sammendrag

Norsk sjømatindustri som baserer seg på bunnfiskarter som torsk, hyse, sei med flere, har et stort uforløst potensial, selv om industrien som helhet ikke har spesielt dårlig lønnsomhet. Ifølge NOU 2014: 16 «Sjømatindustriens rammevilkår», har den «under sju prosent» avkastning på investert kapital, mens «øvrig norsk næringsmiddelindustri har over seks prosent». Med de helt spesielle naturgitte fortrinn som Norge rår over, kan og bør imidlertid lønnsomheten bli langt bedre. Rammebetingelsene må legges til rette og tilpasse seg moderne distribusjonen. Det innebærer først og fremst tilpasning til et marked som i stadig større grad etterspør fersk fisk. Flere fiskeindustribedrifter rapporterer om rekordresultat 2014 og 2015. Dette skjer samtidig som pris til fisker for torsk er steget med nesten hundre prosent i løpet av 24 måneder fra januar 2014 til desember 2015. Forklaringen er at kvotene for torsk har vært rekordstore og markedene for de forskjellige torskeproduktene er kommet i balanse. Det skjer etter flere år der kvoten for torsk i Barentshavet steg med i alt 150 prosent. Den svake norske krona har hjulpet på og forklarer omkring femten prosent av prisøkninga til fisker det siste året.

1.Svakhetene i Meld. St. 10 (2015-2016) - «En konkurransekraftig sjømatindustri».

Den største svakheten i sjømatmeldinga er at den mangler en grunnleggende analyse av hvorfor lønnsomheten ikke har vært så god som den bør være. Meldingen refererer flere høringsinstanser som «mener det viktigste tiltaket for økt lønnsomhet i sjømatindustrien er at industrien får tilgang på mer ferskt råstoff.»   Siden tilgang på fersk kvalitetsfisk er det eneste unike konkurransefortrinnet som norsk fiskeindustri har, er det lett å skjønne at denne meningen råder hos mange.   Men meldingen peker ikke på ett eneste tiltak som vil øke tilgangen på ferskt råstoff ut over dagens situasjon. Derimot kommer den med en rekke tiltak som vil føre til det motsatte og dermed rive bort grunnlaget for mange bedrifter og samfunnene som er avhengige av disse bedriftene. Fjerning av bearbeidingsplikten og aktivitetsplikten og forbudet mot ombordproduksjon på trålere vil forverre konkurransesituasjonen for sjømatindustrien. I tillegg inneholder meldingen direkte feilaktige fremstillinger på enkelte punkt. At konklusjonene da også må bli feil, er selvsagt.

2.Grunnleggende

Det er ingen uenighet om at vi har et høyt lønns- og kostnadsnivå i Norge sammenlignet med de fleste andre land. Hvis vi skal konkurrere, må vi enten være svært effektive i produksjonen for å holde lønnsandelen lav, eller vi kan sørge for å selge produktene dyrt. Selges fisken for en høy pris, vil andelen som går til lønn kunne holdes lav, selv om timelønna er høy. En høy salgspris vil også kunne gi margin til fortjeneste og gjøre det mulig å dekke inn høy pris for råstoff og øvrige kostnader. Råstoff som er fryst på sjøen kan derimot fraktes verden rundt for å finne veien dit produksjons- og distribusjonskostnadene er lavest. Fraktes fisken til Kina eller Vietnam vil lønnskostnader være svært lave, men kostnaden for å få ferdigvaren frem til kunden vil være høyere enn om produksjonen skjer i Litauen, Polen, Storbritannia eller Portugal.  Særlig de i de to sistnevnte landene vil kostnadene til distribusjon være lave, siden det dreier seg om store hjemmemarked. Lønnskostnadene er fortsatt betydelig lavere enn i Norge.

Det kan ikke understrekes sterkt nok at torsken er vårt viktigste fiskeslag. Prisforskjellen mellom fersk kvalitetsfisk og fryst torsk er stor. (Dersom det dreier seg om ukegammel trålfisk, er derimot prisforskjellen ikke stor mellom fersk og fryst fisk.) Noen eksempler for torskeprodukt viser prisforskjellene klart. Eksportprisen for fersk torskefilet var i 2015 femti prosent, det vil si 24 kroner pr kg, høyere enn for fryst. For Skrei®, som selges fersk i perioden når tilbudet på fisk er størst, var prisen 25 prosent høyere enn for fryst torsk. Klippfisk som er laget av fersk fisk, selges til høyere priser enn når det er laget av fryst råstoff, vanligvis 2-3 Euro høyre pr kg i portugisiske supermarked. Vår eldste eksportprodukt, tørrfisken, som i høst er solgt til Italia for opp mot 200 kroner pr kg, kan ikke produseres av annet enn fersk fisk. Skal man oppnå så stor verdi som mulig av den meget knappe ressursen som torsken utgjør, så må så mye som mulig landes fersk. Ikke minst viktig, så må den landes med best mulig kvalitet. Å fryse fisken på sjøen virker dermed stikk imot sin hensikt når det gjelder å skape verdier av den ressursen som er hele folkets eiendom, ifølge Havressursloven. Spesielt går det ut over sjømatindustrien som dermed får mindre tilgang på råstoff, eller i beste fall, et mindre verdifullt råstoff. Dette er desto mer alarmerende siden den norske kvota for torsk ikke utgjør mer enn omtrent en fjerdedel, tjuefem prosent av vår produksjon av oppdrettslaks.

3.Svingningene i torskekvotene siden 1990

Når en ser på svingningene i kvotene for torsk - det desidert viktigste fiskeslaget - de siste 25 årene, kan en skjønne at sjømatindustrien har hatt utfordringer når det gjelder lønnsomhet. (Se figur 1). De store variasjonene i kvantum har hatt stor innvirkning på fiskeprisen. Små kvoter har drevet prisen på fisken i været, mens store kvoter har hatt motsatt effekt. (se figur 2). Rundt 1990 var kvotene ekstremt lave og selv om prisene steg, var det ikke nok for å kompensere for nedgangen i kvoter. Dette fikk store negative konsekvenser i form av konkurser både på sjø og land. Allerede i 1996 og 1997 var torskekvotene igjen steget kraftig, (i 1997 var torskekvota 5,3 ganger høyere enn i 1990). Pris til fisker var lav men det ble kompensert av høyt kvantum. For industrien falt markedsprisen mer enn råstoffprisen siden denne ensidig kunne fastsettes av fiskernes salgslag. Fra 1999 til 2008 var torskekvotene i Barentshavet lave, ca. 400 000 tonn. I nyere tid har de aldri vært så lave over en så lang periode. I tillegg ble en stadig større andel av fisken frosset på sjøen.   Resultatet ble at aldri før har så lite egnet torsk, det vil si fersk torsk, vært tilgjengelig for norsk fiskeindustri over en så lang periode som i tiårsperioden 1999 til 2008. Pris til fisker steg imidlertid til rekordhøye nivåer og de ble dermed kompensert for de lave kvotene. For industrien var det derimot nærmest umulig å drive lønnsomt med lite råstoff og knapt noen margin. En rekke bedrifter ble følgelig tvunget til å legge ned i denne perioden.

figure 1

Figur 1. Kvoter for torsk i Barentshavet – Blå strek er forskernes anbefalte kvoter mens gul strek er fastsatte kvoter av norsk-russisk fiskeridelegasjon

(At forskerne bommet kraftig med sine kvoteforslag er et problem i seg selv. Industrien og deres ansatte måtte betale kostnaden for denne feilvurderingen.) Fra 2008 til 2009 økte kvotene for torsk i Barentshavet igjen kraftig, hele 21 prosent (95 000 tonn). Igjen opplevde industrien at markedsprisen falt mer enn råstoffprisen slik det skjedde i 1996 og kom i en umulig økonomisk skvis. I 2010 og 2011 økte torskekvota med 15 prosent i året og i 2012 med sju prosent. En skulle vente bedre markedsforhold når den sterke stigningen i kvoter avtok, men i 2012 var den norske krona sterkere enn noen gang - 7,47 kroner mot én Euro.

Det neste store sjokket kom i 2013 med ei kvoteøkning på torsk på hele 250 tusen tonn. Det tilsvarte 33 prosent. For første gang opplevde man at torskekvota i Barentshavet oversteg én million tonn. Og igjen falt markedsprisene mer enn råstoffprisen. Å få til lønnsomhet i industrien var en umulighet, på redelig vis.

Den del av sjømatindustrien som baserer seg på villfanget råstoff lever av den marginen den klarer å oppnå mellom kostnaden for råstoff og prisen på det ferdige produktet. Når kvotene er svært lave, økes konkurransen om råstoffet så sterkt at det er vanskelig å få igjen råstoffprisen i markedet. Når kvotene stiger kraftig, faller markedsprisene hurtigere enn råstoffprisen. I begge tilfeller skvises industriens marginer mot et nivå som ikke gir lønnsomhet. Alternativet til lav lønnsomhet er å legge ned virksomheten. Selv om mange har virksomheter har gjort dette, tar ikke de fleste små og mellomstore bedriftene en slik avgjørelse. De er som regel hjørnesteinsbedrifter som mange småsamfunn er helt avhengige av. Over tid er heller ikke lønnsomheten dårligere enn i annen norsk næringsmiddelindustri, slik som NOU 2014: 16 påpeker.

           

4.Frysing på sjøen

I tillegg til at kvotene har variert med en faktor større enn én til fem på det meste (1990-1996), har også en stadig større andel av fisken blitt eksportert som sjøfrossen, (se figur 3). Med unntak av en del av klippfiskindustrien er det ikke lønnsomt for norsk sjømatindustri å bearbeide fryst råstoff. Årsaken er at det ferdige produktet må fryses på nytt og ender da opp i et lavere betalt kvalitetssegment enn fisk som er fryst én gang. Et annet alternativ er å tine fisken og ikke fryse ferdigproduktet på nytt, såkalt «refreshed».   Dette produktet har lavere holdbarhet og oppnår ikke samme pris som fisk som aldri har vært fryst. Lang distribusjonsvei og –tid gjør at produsenter som ligger nær konsumenten vinner i denne konkurransen.

Som en følge av at det har vært mulig å samle stadig flere kvoter på én båt, og at både havfiskefartøyer og kystflåten har vokst i størrelse, har det vært lønnsomt for fiskebåtrederne heller å satse på stort kvantum enn på høy kvalitet og høy pris. Det er da effektivt å være ute i fiske lenge av gangen for å kunne lande størst mulig fangster. Det ligger i sakens natur at det blir motsetning mellom en fiskebåtreder som har store kvoter sin interesse i å drive mest mulig lønnsomt, og fiskeindustriens behov for ferskt råstoff av best mulig kvalitet.

Stortrålernes manglende evne til å bringe på land det beste råstoffet

Aller klarest ser en motsetningen mellom interessene til fiskebåtrederne og sjømatindustrien når det gjelder nå det gjelder trålernes forpliktelser. At trålerne opprinnelig fikk sine kvoter fra kystflåten for å forsyne den fremvoksende filetindustrien, respekteres ikke i dag. Fryst råstoff, eller i beste fall ukegammel fersk fisk, er det i liten grad mulig å bearbeide på en lønnsom måte i norsk fiskeindustri. Dette gjelder i enda større grad fordi minsteprisen på auksjon settes til den samme som det som betales for fisk av god, fersk kvalitet.

5.Konkrete feil i Meld. St. 10
  1. På side 20 i meldingen står det at store bedrifter er mest lønnsomme. Dette er positivt galt.   Det er i denne sammenheng nok å vise til at den største norske sjømatprodusenten, Norway Seafoods, ikke klarer å drive lønnsomt, til tross for at bedriften er en del av et helintegrert konsern. Klippfisk- og tørrfiskindustrien trekkes derimot frem som positive eksempler lønnsomhetsmessig. Klippfiskbedriftene har i gjennomsnitt en omsetning på bare vel 100 millioner kroner (s. 23) Tørrfiskprodusentene er enda mindre.
  2. Det er misvisende når meldingen i en graf på side 22 fremstiller det som om bearbeidingen av torskeråstoff er redusert. I perioden 2008 til 2013 er bearbeidet torskeråstoff økt fra ca 140 000 til 254 000 tonn. Det innebærer en økning på over 80 prosent, noe som må kunne hevdes å være meget respektabelt.
 
C. Juridiske bommerter

«Myndighetene har i dag ikke hjemmel til å pålegge fartøyeier å levere fangsten fersk» (side 52).

Etter forskrift om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelse av 12 september 2003 nr. 1131 heter det i § 3 om leveringsplikten.

«Eier av fartøy som nevnt i § 2 skal tilby fartøyets fangst, jf. § 4, i overensstemmelse med de vilkår som er fastsatt i konsesjonen for fartøyet».

Bestemmelsen er hjemlet i Lov om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova) av 6 juni 2008 nr. 37, § 11 (om nasjonal kvote, gruppekvote og distriktskvote). Her heter det

«Departementet kan fastsetje at ein del av den nasjonale kvoten eller ein del av gruppekvoten for ei eller fleire fartøygrupper skal leverast til tilverking ved landanlegg i bestemte distrikt (distriktskvote). Departementet kan fastsetje forskrifter om fordeling av og vilkår for utnytting av distriktskvoten.

Departementet kan fastsetje at ein del av den nasjonale kvoten eller ein del av gruppekvoten for ei eller fleire fartøygrupper skal leverast til ein bestemt bruk eller i ein bestemt tilstand».

Dette var klare ord for pengene: «skal leveres til tilverking» og «skal leverast til ein bestemt bruk eller i ein bestemt tilstand». Her må statsråd Aspaker være forblindet av egne ideologiske briller for å konkludere med at nei da, noen hjemmel finnes ikke.

Iht § 11 er det fastsatt tyngende vilkår i konsesjonene som tildeles trålerrederiene. Sml. f.eks statsråd Aspakers vedtak til fordel for Røkke:

«Leveringspliktige fangster skal leveres ferske» (Konsesjon gitt til Havfisk ASA, på m/s Gadus Neptun – vedtak i Fiskeridepartementet av 4 mars 2014 s. 7).

 I og med at departementet må være klinkende klar over jussen her, kan en lure på om de kan ha noe annet motiv enn å ønske å villede Stortinget? Det er mer enn betimelig at Stortinget utber seg en forklaring på at slike bastante og feilaktige uttalelser som presenteres som «Departementets vurdering» – altså noe som har vært overveiet av landets ypperste kompetanse på fiskeri og fiskerijuss – blir presentert for Stortinget.

 
6.Tiltak for økt lønnsomhet for industrien

Fiske med line gir er den fangstmetoden som kan drives med rimelig godt resultat over størsteparten av året. Linedrift gjør det også mulig å ta vare på fisken på en slik måte at kvaliteten blir best mulig siden fisken kommer om bord en av gangen. I tillegg er fiske med line skånsomt mot miljøet ved at det er selektivt, det vil si at arter som en ikke ønsker å fange blir i liten grad fanget eller påvirket. Det skader ikke vegetasjon og liv på havbunnen og det er lite energikrevende. Det slipper ut minimalt med CO2 og NOx. Dermed er det linefiske som best er i stand til å skaffe sjømatindustrien råstoff av høy kvalitet over store deler av året. Myndighetene bør derfor legge forholdene til rette for at en større del av råstoffet blir fanget med line. Den mest effektive måten å gjøre dette på, er å gi bonus til båter som fisker med line og leverer fangsten fersk på land. En del forutsetninger bør vurderes. Det bør være krav til en minste driftstid over året og at lina egnes på land slik det for øvrig praktiseres på Island.

En gradvis tilbakeføring av kvoter fra trålerne til kystflåten må gjennomføres dersom en skal kunne tilfredsstille den delen av markedet som er krevende og består av de mest betalingsvillige konsumentene. Dette markedet karakteriseres ved at det etterspør ferske produkter.  Kvotene må tilbakeføres på en slik måte at en sikrer seg at fisken bringes fersk på land i de områdene der kvotene opprinnelig tilhørte.

Ferskfiskordningen, det vil si at det gis ekstra kvoter for innblandingsfiske, primært for fiske i andre halvår, bør utvides. Dette kan gjøres ved å redusere trålernes kvoter.

 

Etter en tids sonderinger og forhandlinger er det nå formalisert et utstrakt samarbeid mellom FiFor og NSL. FiFor vil fortsatt bestå som organisasjon, men utad vil FiFor i hovedsak opptre i regi av NSL.
For den som følger med på hva som skjer i fiskerinæringen kommer ikke dette som en overraskelse. Felles interesser er hovedårsaken, og enigheten i de viktigste spørsmålene har kommet til uttrykk, blant annet i felles høringssvar. Tydeligst kom denne enigheten frem i kampen om Norges Sjømatråd, der vi i fellesskap nådde frem med vårt syn.
Sjømatindustrimeldingen viser med all tydelighet at sjømatbedriftene langs kysten trenger å stå sammen om en skal nå frem med et syn som fremmer bosetning, lokalt eierskap og fremtidige muligheter for å utnytte og utvikle ressursene, ikke bare dagens, men også fremtidens.
FiFor vil få et eget fagutvalg i NSL. Dette vil sikre at stemmen til over 30 medlemsbedrifter blir hørt innad i NSL. Utad vil FiFor og NSL bli en meget sterk stemme i Kyst-Norge.
Vi står nå fremfor avgjørelser i Stortinget som nærmest er et være eller ikke være for lokal verdiskapning på kysten. Da gjelder det å være best mulig rustet. Derfor er dette en meget viktig sak, ikke bare for medlemsbedriftene våre, men for hele kysten sier Steinar Eliassen i FiFor.
-Vi har lenge vært klar over at FiFor og NSL har et nokså likt næringspolitisk syn, sier daglig leder i NSL, Svein Reppe. Begge organisasjonene har innsett verdien av lokalt eierskap i sjømatnæringa, og det er derfor viktig for oss å arbeide politisk for at den skal opprettholdes. Dette gjør vi best ved å dra lasset i lag, fortsetter han.

  •  Start 
  •  Prev 
  •  1  2 
  •  Next 
  •  End 
Page 1 of 2

Nyheter

    Pressemeldinger

      Uttalelser

        Fifor i Media

          Go to top