Sjark i solnedgang og Bård i bekmørket

Bård Bjerkholt har en kommentar i Dagens Næringsliv den 12.2. med overskrifta «Sjark i solnedgang».  Der avslører han at innsikten i hvordan større verdier kan skapes av torsken vår, er svært mangelfull i Oslofjordbotn. 

Han hevder helt feilaktig at det er motsetning mellom en konkurransedyktig sjømatnæring og distriktspolitikk.  Tvert imot er utgangspunktet at vi har begrensede fiskeressurser og utfordringen er å skape størst mulig verdier av disse.  En mulighet er å fiske alt på en såkalt effektiv måte.  Regnet i tonn vil vi da være effektive, og etter Bjerkholts syn tilsier teknologisk utvikling at vi bør satse på å selge blokker med fryst torsk - det billigste torskeproduktet vi eksporterer fra Norge.  Skal vi oppnå de høyeste prisene og den beste kvaliteten, er vi nødt til å sørge for at fisken landes få timer etter at den er fanget.  Det må nødvendigvis skje mange steder på kysten.  Da kan den selges som delikatesse i kresne restauranter eller i de dyreste fiskediskene. Tjue års markedsarbeid har gjort det mulig å få gjennomslag i markedet for Skrei®.   Det har ført til at vi i år har oppnådd priser opp til tre ganger høyere for Skrei® enn trålernes fryste torsk!  Det innebærer en merpris på over femti kroner pr. kilo. Kun enkel regning er påkrevd for den som vil forstå hvilke muligheter vi har. Multipliser for eksempel tre hundre millioner kilo (det er knapt ¾ av årets torskekvote) med femti kroner. Mens over åtti prosent av laksen eksporteres fersk hel, blir under 10 prosent av torsken solgt som Skrei®. I år er det fjerde året på rad vi har historisk stor torskekvote. Den utgjør likevel ikke mer enn omtrent en tredel av vår produksjon av oppdrettslaks. Neste år er det varslet en reduksjon på ti prosent, men kvota vil da fortsatt være omtrent 25 prosent over gjennomsnittet siste sytti år. 

I tillegg til trålernes tvilsomme lønnsomhet, behøver trålerne fem ganger så mye drivstoff og slipper ut tilsvarende mer CO2 enn kystflåten pr kilo fisk. Trålerne raserer dessuten havbunnen, selv om de ikke lenger får lov til det i de mest sårbare områdene. Fiskeflåten refunderes mineraloljeavgiften, og dermed oppnår også trålerne fem ganger så mye statsstøtte som kystflåten.

Det er overhodet ikke nostalgi som begrunner at vi ikke trenger trålere for å skape verdier av de knappe fiskeressursene våre.  Røkke-selskapet Norway Seafoods er ikke i stand til å tjene penger. Det har tap som overstiger 200 millioner kroner siste fem år.  Vårt selskap, som baserer seg på kystfanget fisk, har til sammenligning hatt en avkastning på investert kapital på tjue prosent siste par år.   

Vi kystboere kan ikke på noen måte forsone oss med at de som har fått hånd om konsesjoner på betingelse av å skape størst mulig verdier ut av fellesskapets fiskeressurser, skal få fortsette å gjøre en elendig jobb ut fra både økonomiske og økologiske kriterier. Hele vår kystkultur, som er grunnlaget for å kunne høste ressursene våre på en optimal måte, settes i fare. 

Steinar Eliassen, adm. dir. Norfra AS

Rate this item
(0 votes)
Login to post comments

Nyheter

    Pressemeldinger

      Uttalelser

        Fifor i Media

          Go to top