Rettferdighet?

Rettferdighet?

For noen dager siden kunne man lese i en hovedstadsavis om forskere i Bergen som hadde studert menneskers rettferdighetsfølelse ved en ganske avansert metode. Studien viste at «folk har en iboende rettferdighetsfølelse og en genuin glede av rettferdighet».

Så opplever en hva som skjer i Norge - og ikke i Usbekistan – i disse dager: Søster til statsministeren leder et sjømatselskap som krever at hennes selskap skal betale mindre enn sin andel av den lovpålagte eksportavgiften for fisk. (Norsk-kyprioten John Fredriksen er største eier i dette selskapet. Det kan selvfølgelig også hevdes at selv om en er søster til statsministeren så må en kunne mene at en skal ha fordeler i forhold til konkurrentene.)

I 1991 ble det opprettet ett Eksportutvalg For Fisk som tok over for de elleve som var overlevninger fra tida like etter andre verdenskrig. All fisk som eksporteres pålegges en avgift som går til felles markedsføring, markedsinformasjon, tiltak mot dumpingsanklager etc.etc. Man hadde tidligere egne eksportutvalg for nesten enhver produktkategori; rogn, salt sild, tørrfisk, fryst filet, fersk fisk, etc. Relativt kort tid etter opprettelsen av det som nå har endret navn til Sjømatrådet, ble avgiften satt til 0,75 % for alle produktkategorier. (I en periode krevde EU at avgiftssatsen for laks skulle være høyere for at markedsføringen av laks skulle intensiveres. Hermetikk har også en lavere sats.)

På et møte i fiskeridepartementet nylig var Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening, i motsetning til alle øvrige organisasjoner, lydig våpendrager for de største eksportørene. Inntrykket var nærmest at «disse stakkarene som hadde så stor eksport, og logisk nok betalte mye i avgift, hadde det så vanskelig at de måtte sees i nåde til».

Realiteten for oss i Fifor er som følger: For det første er det de største eksportørene som har de største kvantaene å selge og følgelig har størst nytte av den felles markedsføringa som Sjømatrådet gjør. For det andre har store produsenter ofte en kvalitet som er «svært gjennomsnittlig». Mange små produsenter satser på å selge kvalitetsprodukt i mindre kvanta. Kvalitetsprodusenter klarer seg som regel godt på egen hånd og har minst behov for fellesmarkedsføring. For det tredje er det de store lakseprodusentene som har nytt særlig godt av Sjømatrådet i «laksekrigene» i alle de store markedene, nemlig EU, USA og Russland.

Det kan gjerne diskuteres om det har vært fornuftig at Sjømatrådets budsjett har vokst så hurtig som det har. For eksempel om opprettelse av stadig flere svært kostbare utenlandskontor har vært riktig ressursbruk. At statsministerens søster har vært styreleder i Sjømatrådet de siste årene og hatt ei avgjørende hånd på roret, hører også med i historien. Det hører også med til historien at de som har forsket på fellesmarkedsføring mener at en får alt fra tre til ni kroner igjen for hver krone som brukes i slik markedsføring.

Det som ikke kan godtas, er at noen store med svært gode forbindelser med maktapparatet skal få konkurransefortrinn. At fiskeriministeren skal demonstrere «gjennomføringskraft» for å tekkes noen få, kan ikke aksepteres. I tilfelle vil det være en sak å klage inn for konkurransetilsynet. Forskjellig avgiftsnivå mellom enkeltaktører vil opplagt være konkurransevridende.

Vi som arbeider i fiskerinæringa er stolt av at næringa klarer seg uten statsstøtte og dermed er subsidiefri (i motsetning til f.eks. oljenæringa). Den felles markedsføringa som Sjømatrådet gjør, er det hele næringa som betaler for. Utspillet til Marine Harvest føyer seg inn i rekken av hendelser der de store sjømatbedriftene utviser manglende samfunnsansvar. Det gir uvegerlig dårlig omdømme.

Tromsø, 27.11.2014

Styret i Fiskekjøpernes Forening

Steinar Eliassen


 

Rate this item
(0 votes)
Login to post comments

Nyheter

    Pressemeldinger

      Uttalelser

        Fifor i Media

          Go to top