I lederen blir to Nofima-forskere hyllet for at de beveger seg inn i den politiske debatten. For at redaktøren skal få deres politiske utsagn til å fremstå riktig gjøres det en konstruksjon av holdningene til de som mener at trålerne bryter sin samfunnsplikt. De aller fleste vet at tråler-rederiene spesialiserer seg som leverandør av råstoff til utenlandsk industri. Bare deler av klippfiskindustrien i Norge benytter dette råstoffet. Redaktøren vet utmerket godt dette og han vet også at brorparten i norsk fiskeindustri ikke får lønnsomhet i det fryste råstoffet som havfiskeflåten leverer selv om industrianlegget ligger vegg i vegg med sentralfryselageret. På disse lagrene skjer det omtrent ingen norsk verdiskaping. Lønnskostnadene er på rundt 10 øre pr. kilo levert fisk som bare er 1 til 2 % sammenlignet med fiskeindustrien for øvrig.
Fiskekjøpernes Forening (FiFor) mener at norsk lovverk er til for og etterfølges. Havressursloven sier at ilandbrakt råstoff skal sikre sysselsetting og bosetting i fiskeriavhengige kystsamfunn. Å karakterisere aktører som mener dette med å titulere dem som sjarkromantikere og å være mot en differensiert flåte, er meningsløst. Slike konstruksjoner er bare med på å ødelegge en særdeles viktig debatt.
Nofima har skrevet mange rapporter der blant annet lederne på fiskeindustrianlegg er intervjuet. Tilsvarende intervju lå bak PWC sin utarbeiding av Sjømatbarometeret i januar 2019. Det som er felles for disse er at driftslederne i fiskeindustrien unisont holder mangel på tilgang, kvantum og kvalitet på råstoffet som viktigste årsak til svak lønnsomhet i industrien. Hvorfor holdes Nofimaforskernes sine politiske ytringer fram som belegg for hva som gagner norsk bearbeiding (fiskerinæringen), når de som faktisk jobber med utfordringene daglig vet hva hovedproblemet er?
Visst må vi ha en differensiert flåte. Det betyr en flåte som bidrar til å optimalisere norsk verdiskaping. Og ensidig fokusere på fartøyenes størrelse leder oss på feilt spor. Det er kvaliteten og ferskheten som ilandføres som er vårt komparative fortrinn. Med en riktig utformet fiskeripolitikk kan den sikre oss størst og mest bærekraftig verdiskaping. Trålerne får statlige drivstoffsubsidier (kr 6 mill. pr.fartøy pr.år), og har 3 - 4 ganger større klimautslipp av klimagasser enn kystflåten. Når de eksporterer ubearbeidet råstoff bidrar de i tillegg til liten grad av verdiskaping slik det er nedfelt i Havressursloven. For øvrig har vi store kystbåter som med tilpasset regelverk for sine landinger, kan utjevne leveransene over året.
Problemet er at hele næringen styres på rederinteressene sine premisser. Dette gjennomsyrer kvotemeldinga som Stortinget vedtok i mai. Samfunnsøkonomisk lønnsomhet inkludert konsekvensanalyser neglisjeres. Det er det Riksrevisjonen gir fiskeriforvaltningen alvorlig kritikk for.
I mellomtiden fortsetter Fiskeribladet med å støtte opp under særinteressene som de største havfiskerederiene representerer med aktiv politisk input fra de ovenfor nevnte Nofima-ansatte. Og i mellomtiden vil norsk bearbeiding av fisken fortsette å gå ned fordi tilgjengelig kunnskap ikke synes å være det viktigste.
PS! Lederartikkelen viser til at urbanisering med etablering av næringsklynger er veien å gå for å oppnå lønnsom fiskeindustri. Her vises det til eksemplene Båtsfjord, Myre m.fl. Da etterlyser vi en oppfølgende forklaring på Primex sine problemer. De har jo tilgang på fryst råstoff på stedet gjennom hele året.
Fiskekjøpernes Forening
Steinar Eliassen (leder) Arnold Jensen (sekretær)

Krever «sjøkart» for økt verdiskaping av norsk fisk
Vi observerer at Fiskeridepartementet fortsetter med sin mangeårige politikk med tilfeldige dispensasjoner. I den senere tid gjelder dette den såkalte «Hjeltnes-kvota» og «Klo-kvota».  Uforutsigbart Vedtakene føyer seg inn i rekken av innfall som medfører at vi står overfor en fullstendig uforutsigbar fiskeripolitikk.  Dette rammer næringsutøvere som befinner seg mellom knappe råstofftilførsler og markedet spesielt hardt.  Disse næringsutøverne er ofte hjørnesteinsbedrifter i sine lokalsamfunn og opplever nå at det ikke er likhet for loven.
Kvalitet og  eksportverdi De ville fiskeressursene i Norge – og verden for øvrig – er fullt utnyttet. Derfor må det legges vekt på hvordan man skal bedre kvaliteten – og dermed øke eksportverdien - på norske fiskeprodukter. Vi vil gjøre Stortinget oppmerksomhet på det forhold at omkring førti prosent av torsken fryses på sjøen.  Størsteparten av dette kvantumet eksporteres via sentrale fryseterminaler der verdiskapninga bare utgjør noen få øre pr kilo. 
Frosset –  lavere eksportverdi Torsken ender deretter opp som råstoff for såkalte «commodities», det vil si varer i det laveste prisleiet.  Denne produkttypen presser ned prisen på produkter med høy kvalitet som er produsert i Norge. De reduserer eksportverdien av
de norske fiskeressursene og river grunnlaget unna norske arbeidsplasser. Fifor og Kystfiskarlaget mener at blant annet følgende punkter må vektlegges: 
Ferskt råstoff gir best pris Ferskt råstoff er norsk fiskerinærings fremste konkurransefortrinn, følgelig må en større del av fisken føres på land i fersk tilstand for å kunne bearbeides på en lønnsom måte i Norge Med unntak av noen få uker i året, har alle Fifors medlemmer for lite råstoff, følgelig må det føres en politikk som sikrer at det er mulig også for oss å konkurrere om fisken ut fra hvor dyktige vi er til å skape verdier av råstoffet. Dette må skje i overensstemmelse med Havressurslova, som ble vedtatt av et enstemmig Storting så seint som i 2009.
Omstilling til kvalitet Omstilling kreves fra å tenke kvantum til å tenke kvalitet og verdi. Ressurskontrollen må styrkes kraftig Strukturering endrer fangststørrelser og redskapsvalg, og det trengs tiltak for at fartøy ikke kan ha større kvoter enn de kan håndtere på en måte som gir god råstoffkvalitet.
Struktur reduserer råstofftilførsel Fifor´s medlemmer opplever at strukturpolitikken gradvis har redusert - og i noen tilfeller utradert råstofftilførselen til vår industri. Noen få uker i året har de fleste tilfredsstillende tilgang, men strukturering og kvotesalg fører til at stadig flere verdiskapende helårsarbeidsplasser forsvinner, med det resultat et de erstattes av utenlandske sesongarbeidere.
Følger ikke havresursloven Resultatet kommer som følge av at politikken ikke er i tråd med Havressurslova - og fører igjen til at innovasjon og investeringer i industrien uteblir. Fifor og Kystfiskarlaget bidrar gjerne med sin kompetanse for at nasjonen Norge skal få utarbeidet et Sjøkart for økt verdiskapning i Norge. 29. november 2017 Steinar Eliassen, styreleder
 i Fiskekjøpernes Forening
Arne Pedersen, styreleder
 i Norges Kystfiskarlag

Les intervju Med Ragnvald Pettersen og Fiskeriminister Lisbeth Berg Hansen

Gjør noe med jukset

Nyheter

    Pressemeldinger

      Uttalelser

        Fifor i Media

          Go to top